Presters tro og ikke-tro

Inngunn Økland skriver i aftenposten om ”prester som ikke tror på Gud”, med referanse til den amerikanske undersøkelsen ”Preachers who are not Believers” foretatt av forskerne Daniel Dennett og Linda La Scola. I denne forbindelse skal humanetisk forbund være interessert i å komme i kontakt med norske prester som har mistet troen.

Det er mye å si om artikkelen og temaet den berører. Jeg vil for det første stille spørsmål ved forskningen og relevansen av denne. Kirkelivet i USA er preget av en sterk polarisering mellom konservative og liberale krefter, og dette gjør at det er vanskelig å overføre resultatet av forskningen til en norsk kontekst. Det andre gjelder utvalget, her har forskerne funnet frem til fem(!) prester som har vært gjenstand for kvalitative intervjuer. Dette kan neppe sies å være et representativt utvalg, og jeg får en følelse av at forskerne har funnet det de var ute etter. Dette inntrykket forsterkes av at Daniel Dennett er en fremtredene ateistisk filosof, og det blir vanskelig å komme unna spørsmålet om ikke dette også har styrt fortolkningen av materialet.

Men hvis vi legger alt dette til side og tar artikkelens hovedbudskap på alvor, hva er det så å si om antakelsen om at det også i Norge finnes prester som ikke tror på Gud. Er ikke dette en sjokkerende påstand som ryster kirken i grunnvollene? Jo, hvis vi tar den likefrem og bokstavlig så er det selvfølgelig rystende at det skal finnes prester som ikke tror på det de selv forkynner. Dette må jo være toppen på hykleri og løgn. Hva er kirken verd, hvis prestene ikke en gang tror på dens budskap!?

Hvis vi går rapporten nærmere i sømmene så finner vi i midlertidig at påstanden om at prestene ikke tror på Gud, like mye er forskernes fortolkning av disse prestenes tro. Som prest i den norske kirke, har jeg svært vanskelig å TRO at det finnes prester som åpent og direkte sier at de ikke tror på Gud. Hvis dette likevel skulle være tilfelle, så er dette klart hyklerisk og et enormt troverdighetsproblem for prestene og for kirken. Men å stille spørsmål om troen på Gud, eller å kvalifisere hva det innebærer å tro på Gud, er ikke det samme som å fornekte Gud, selv om det kan innbefatte å ta et oppgjør med en lite adekvat forståelse av Gud.

Å stille spørsmål om hva det innebærer å tro på Gud, og om Gud eksisterer, må være utgangspunktet for enhver teolog som tar sitt fag på alvor, også som prest i den norsk kirke. Som prest og teolog er det utgangspunkt for både min tro og mitt yrke, det involverer hele meg og er dypt personlige spørsmål. Bare hvis jeg tar disse spørsmålene på alvor kan jeg møte menneskers kamp med troen på en autentisk og adekvat måte.

Mine erfaringer og arbeidet med teologien som fag har tvunget meg til å ta oppgjør med forestillingen om Gud som et overnaturlig vesen som befinner seg et eller annet sted i tid og rom på siden av våre liv. En slik antropomorf guddom kan jeg ikke lenger si at jeg tror på. Jeg har i stedet fått øynene opp for en symbolsk måte å snakke om Gud, som tilværelsens kilde og kraft, om Gud som Det Evige Du, som møter meg i min nestes ansikt, og om den Gud som møter meg som et mysterium i alt som er bærer av dette guddommelige som vi kaller Livet. Ateistiske forskere kan sikkert si, med triumf i stemmen, AHA! Enda en prest som ikke tror på Gud! Men det truer meg lite, min Gud er heldigvis større enn ateismens gud. Når det er sagt så ville jeg gjerne imøtegå humanetisk forbund i en samtale om hva det innebærer å tro på Gud i dag.