Jeg er full av respekt for min tidligere gresklærer Bjørn Helge Sandvei som nå står frem som homofil i Espen Ottosens nye bok ”Mine homofile venner”(omtalt i Vårt Land). Å komme ut av skapet krever mot, spesielt hvis det skjer i et miljø der det finnes mange fordommer om homofile, men det er ikke mindre modig når Sandvei og andre står frem og sier at de har valgt å ikke leve ut sin legning. Dette er en besluttning som er så radikal i forhold til de dominerende verdier i samfunnet at det vekker ettertanke.
For det første blir jeg fylt av dyp respekt for det liv som Sandvei og andre har valgt å leve, selv om jeg er for homofilt samliv tvinges jeg til å respektere de som er av en annen overbevisning og som samtidig har betalt en dyr pris for det. Det er ingenting lettvint over en slik besluttning, og den liberale siden av kirken og samfunnet kan ikke tillate seg å riste på hodet og latterliggjøre livsvalg som er dypt personlige og innebærer at en ofrer den seksuelle kjærlighetsrelasjon til et annet menneske.
Samtidig blir jeg trist og full av medfølelse, med tanke på den ensomhet og selvforakt som mange kristne- homofile sliter med. Seksualiteten er en grunnleggende del av vår menneskelighet, og homofilt samliv kan ikke sammenlignes med destruktive tilbøyeligheter som gjerrighet og hevnlyst, slik som Ottosen gjør det i Dagbladet. Jeg kan ikke forestille meg at det er Guds vilje at mennesker skal leve i ensomhet og selvforakt, og da kan heller ikke kirken kreve det av enkeltmennesker.
Nå er det ikke slik at alle enslige og single lever i ensomhet og selvforakt, og jeg kan ikke vite hva som er et menneskes dypeste følelser, men det som for noen oppleves som en dypt personlig ovebevisning og et kall, må ikke påtvinges andre mennesker som et krav fra kirken eller Gud. Jeg kan derfor bare forholde meg i dyp respekt til enkelte homofiles valg om å leve enslig, samtidig som jeg har den samme dype respekten ovenfor de som velger å leve ut sin legning i kjærlighet og gjensidig forpliktende samliv.
Jeg har respekt for valget han, med flere, har tatt, men jeg kan ikke hjelpe for å bli litt trist også. Nå lurer jeg på om de selv kanskje opplever denne tristheten min på deres vegne som litt nedlatende, men jeg synes det er leit at man skal måtte avstå fra å leve i et kjærlighetsforhold fordi det oppleves som synd.
Jeg har alltid synes at klostertilværelsen er spennende, og kan forstå at en del vil være interessert i et slikt liv, med sølibat som en del av det, men teoretisk sett blir det uansett et valg man går inn i fordi man ønsker akkurat dette, framfor et valg man må ta fordi alternativet anses for å være en synd. Det blir en uendelig stor forskjell mellom å velge å leve alene fordi en føler seg tvunget av loven, og å velge å leve alene fordi denne tilværelsen vil berike en.
Jeg er helt enig med deg. Deler også den samme fascinasjonen for klostertilværelsen, men hvis sølibatet blir påtvunget så er det et overgrep.
Håper de det gjelder forstår at tristheten ikke er nedlatende, men at den er ektefølt og har sin bakgrunn i egne erfaringer både av å leve alene og i kjærlighetsforhold.
Jeg syntes dette var klokt skrevet, Ivar. Jeg har forsøkt å famle meg fram til noen linjer om dette selv. Det er både vanskelig og utfordrende, synes jeg.
Jeg deler din respekt for Sandvei. Han er en teologifaglig gigant og et flott menneske.
Jeg synes man skal ha med seg at de homofile kristne som velger å leve i sølibat, fatter et helt annet valg enn heterofile kristne som velger det samme.
Sistnevnte gruppe har faktisk et reelt valg mellom flere aksepterte muligheter.
For førstnevnte gruppe er det ikke slik. Så hvor frivillig er det egentlig?
Jeg ville tro Sandvei i størst mulig grad ønsker å peke på Herren, og med Paulus si: Ja, jeg regner alt som tap, fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt, regner jeg som verdiløst skrap, bare jeg kan vinne Kristus.
Homofile som lever med en kvinne eller en lespisk
kvinne som lever med en mann lever under
flaskt flagg.Synes synd på deres livsledsagere.
JILL
Mennesker som velger «sølibatet», følger den gamle veien om askese og eneboerens forsakelser, videreført som ideal i klosterlivet og «sølibatet for tjenestens skyld».
I lutherdommen er vi ikke vant til å regne med verdiene av slike valg, fordi vi har frelsen av nåden alene,uten gjerninger.
Vi har lett for å tenke «stakkars» om et menneske ikke «unner seg gleder».
Mange store religiøse ledere ,både Buddha og Augustin, (altså uansett religion) valgte å oppslukes av søken i mysteriene. All deres attrå var Gud, og «kjødets behov» var bare forstyrrende, og ble valgt bort til fordel for langt større glede.
Augustin valgte bort sin hustru
Men han ville neppe brukt tiden sin på å skrive om det bortvalgte «behov», som om det var en hovedsak, derimot har vi hans dype søken nedskrevet, og leser man dem fatter man at religiøs inderlighet, søken og kontemplasjon kan gi glede, også til mennesker tusen år senere.
På den annen side har jeg forståelse for Augustins hustru som Jostein Garder har utgitt tekster av. Hun og Luther ville fort blitt enige om at jordisk kjerlighet er et gode som ikke ødelegger for åndelig søken. Likevel giftet ikke Luther seg før hans»tårnopplevelser» og store reformarbeid var «klarlagt».
Vi har en lang Luthersk tradisjon, men vi har ikke tradisjon for å leve åpent ut homofili. Det er ikke lenger tilbake en ca 30/40 år, så var det forbudt iflg. norsk lov.
Min generasjon vokste opp med at det var kriminelt. De yngre generasjonene har ikke den erfaringen, men det bør være forståelig at stortinget bare hadde et tilfeldig valgt stortingsflertall til å gjøre om denne loven. Befolkningen var ikke dermed, med et trylleslag, for denne loven.
Denne aksepten har tatt lang tid, og er ikke fullført.
Ottosens bok er et arbeid i denne langsiktige strategi, og har vel ikke særlig interesse utover det. For noen vil Sandveis vitnemål ha betydning, for andre ikke, men man tenker ikke «stakkar» om ham.
Skulle man snakke sant om «homsepresset» innen religiøse samfunn, er sølibat, klosterliv og emisærvirksomhet blant de mest betente mørkeområdene for maktmisbruk og overgrep. Der vil man kunne finne mange tragiske og «stakkarslige» historier hvor ordet «stakkar» er på sin plass.
Hei
Jeg ser at mange kommentarer (og bloggforfatter) i stor grad snakker om offer og tap av lykke. Dette er typiske trekk for vår tid. Livet på jorden dreier seg om å få mest mulig lykke og glede ut av. Og denne gleden og lykke oppnås ikke uten at man får gjøre/leve som man vil (satt på spissen). Men hvorfor lykken kobles så sterkt sammen med å leve slik man ønsker, skjønner jeg ikke. Fra ett kristent ståsted henger disse begrepene ikke sammen. Da var Jesu liv et forferdelig, bortkastet liv sett fra Jesu perspektiv. Det samme vil vi måtte si om martyrene. Å følge Jesus er «lykken» i seg selv. Da blir vår offer i den korte tiden vi lever på jorden så mye mindre i det store løp. La oss ikke gjøre livet til et jag etter lykke, men et jag etter Jesus og det beste for andre. Vi har en hel evighet med «lykke» framfor oss uansett.
vh
håkon
Takk for flere interessante inspill. Jeg synes det er kjekt at det blir debatt på bloggen min og at flere synspunkter er representert.
Jeg får desverre ikke svart alle, men jeg har noen kommentarer.
Først vil jeg takke Harald for god tilbakemelding, han har selv skrevet gryndig og godt om samme spørsmål på sin blogg.
Jeg er enig med Teo&Tao i at det fra et konservativt ståsted ikke gis noen reelle alternativer til sølibatet for homofile. Dette er også den store svakheten i argumentasjonen fra konservative hetrofile som lever lykkelige i sine ekteskap. De krever at andre skal bære en byrde som de selv ikke bærer. Da har jeg mer respekt for homofile som selv velger å leve i sølibat ut fra egen overbevisning.
Jeg vil også være enig med JILL i at homofile som lever i forhold til en person av motsatt kjønn, er uærlig mot både seg selv og sin partner. Det er selvfølgelig mulig at begge parter er inneforstått med situasjonen, og at de velger samlivet av praktiske og vennskaplige grunner, men jeg tror uansett det beste er å være ærlig mot seg selv.
Predikeren har skrevet en interessant kommentar om sølibat, askelse og klosterliv. Jeg deler mange av perspektivene, og ser verdien av disse delene av den kristne tradisjon, samtidig som jeg deler skepsisen mot enhver for tvang og underkastning som ikke er motivert av et indre kall.
Håkon Hovda er skeptisk til lykkefokuset i vår tid. Til det vil jeg si at jeg også er skeptisk til et lettvint og ensidig fokus på lykke, i en hedonistisk og egoistisk forstand. Jeg tror lidelse er en ufravikelig del av livet, og at virkelig lykke ikke er mulig uten offer og forsakelser. Det finnes flere lag av lykke, og jeg er enig med deg at det ligger en dyp lykke i Jesu etterfølgelse. Men jeg ser ikke hvordan dette kommer i konflikt med homofilt samliv. Jeg tror derimot at Jesus nettopp åpenbarer den lykke som ligger i en uforbeholden overgivelse til et annet menneske.
Alle bør få leva ut sex-livet sitt akkurat som dei vil så lenge det er lovlig! Eg synest det er kjempeflott at desse som hittil har tenkt at homofili er noko dei ikkje kan «leve ut», nå står fram i full offtentligheit. Ikkje at eg kjem til å kaste meg over livshistoriene deira, men om dette er deira måte å endelig få «leve dette ut» på, så er det kjempefint! Gratulerer!
Synes det er påfallende at det ene innlegget etter det andre skriver «at man blir trist» av at noen ikke lever imot det de selv ser klart er Bibelens gode ord for menneskene og at de i respekt for Gud og Hans ord velger å ikke leve i opprør mot dette men heller underordne seg Hans gode vilje og får oppleve den velsignelse dette gir. Nei, det man skal bli trist over er at mennesker blåser i hva Guds ord sier og tar seg til rette og med sin livsstil tråkker på sannheten som setter fri og kaller det kjærlighet!
Tenk hvor mye bedre verden kunne vært hvis alle kunne tolerert og respektert hverandre 🙂
Du skriver: «men det som for noen oppleves som en dypt personlig ovebevisning og et kall, må ikke påtvinges andre mennesker som et krav fra kirken eller Gud»
Skal man kverulere litt, så høres det ut som om du legger føringer for Gud.
Uansett, Mohammad Usman Rana, en mann jeg vanligvis er uenig med, hadde et ganske bra innlegg om dette i Aftenposten i dag:
http://www.aftenposten.no/meninger/spaltister/rana/article3242126.ece
Særlig følgende utsagn syns jeg er bra:
«Det blir spennende å følge hvordan bokens budskap om kontroll over både hetero- og homoseksualitet blir mottatt i et Norge hvor ekshibisjonistisk, promiskuøs og ustyrlig seksualitet dyrkes og fremsettes som ideal for unge.»
Ang. min mening, så mener jeg at homofile selv bør gjøre det de føler er riktig, men jeg er imot at homofile skal ha krav på barn.