(Ved lyrikkgudstenesta under poesifestivalen i Ulvik)
Det finnes en stillhet, før ordene, før det første ord er sagt, en stillhet som venter på ordet, en hellig stillhet, der ordet unnfanges, blir skapt, båret frem, blir født, ved sammentrekninger i muskler, og vibrerende stemmebånd.
Å stå på en prekestol kan være en skremmende opplevelse, ikke minst i møte med mennesker som har ordet i sin makt. Det er derfor med en grad av frykt, eller ærefrykt at jeg står på her.
Jeg skal preke over disse ordene som vi hørte, om Jesu forklarelse på fjellet. Om forvandlingen av en kropp, som blir gjennomskinnelig for et overjordisk lys, et guddommelig lys.
Samtidig kjenner jeg på en motstand mot å preke, en motstand mot å forsøke å forklare det uforklarlige. Jeg kjenner på frykt for at ordet skal miste sin kraft, og falle livløst mot kirkegulvet.
Hvordan kan jeg da preke på denne lyrikkgudstjenesten ved poesifestivalen i Ulvik. Hvordan kan jeg forme ordene, slik at de ikke mister sin kraft, men i stedet bli ord som skaper noe utenfor seg selv.
Ordet Poesi, kommer av gresk «Poieo», som betyr å skape. Slik er poesien nært knyttet til liturgiens og gudstjenestens ord, den performative tale, som skaper den virkelighet som den nevner, den er beslektet med prekenes ord, som søker å røre ved hjerte og sinn.
Jesu forklarelse finner sted på fjellet. For det er fjellet er åpenbaringens sted, i det gamle testamentet, med Abraham, Moses og Elia. Det er derfor ikke tilfeldig at det er Moses og Elia som møter Jesus på fjellet.
Å si at dette handler om fine opplevelse på fjellet er en naiv banalisering. For dette handler om noe dypere, en gjennomtrengende og livsforvandlende erfaring, der livet selv åpenbares i et overjordisk lys.
Det er dette som kalles for en mystisk erfaring av det hellige, det som Teologen Rudolf Otto betegnet som møtet med det numinøse, «mysterium tremendum et fascinans». Det er en erfaring som både er skremmende og tiltrekkende på samme tid, fordi den river ned det som er gammelt, samtidig som den skaper noe nytt.
Møtet med det hellige, med Gud, er slik et møte som er fullt av ambivalens og tvetydighet, det er frastøtende og tiltrekkende på samme tid, for det får frem tvetydigheten og ambivalensen i våre liv, med spenningen mellom lys og mørke, frykt og livsmot, kjærlighet og hat.
Denne erfaringen kan ikke defineres, altså avgrenses, ved hjelp av språket, den sprenger språkets kategorier. Samtidig er det som om ordene om det hellige, om Gud, trenger seg frem, gjennom sprekkene i våre liv, med livgivende vann.
Faren ved å preke, er forsøket på å forklare det uforklarlige, og dermed gjøre platt, det som er for stort til å gripe. Kanskje er teologien derfor avhengig av poesien, når den står ovenfor det hellige, ovenfor Gud. For poesien søker ikke å avgrense eller definere, den søker i stedet å åpne opp for ny erfaring gjennom ordet.
Åse Marie Nesse har oversatt Taoismens hellige bok Tao Te Ching. Denne åpner med ordene «DET TAO SOM KAN OMTALES ER IKKE DET SANNE TAO. DET NAVN SOM KAN NEVNES ER IKKE DET EVIGE NAVN.»
Disse mystiske ordene fra det fjerne Østen, fra en svunnet tid, kan synes fjernt borte fra den kristne tros fokusering på Ordet, på Guds ord, ordet som ble kjøtt og tok bolig iblant oss. Likevel vil jeg driste meg på en teologisk fortolkning og si; «Den Gud som kan fanges med menneskers ord, er ikke den sanne Gud.»
For det er slik, våre ord om Gud peker alltid ut over seg selv, til noe som er større, noe som ikke kan gripes. Når Moses møter Gud på fjellet Horeb, er dette svaret Moses får når han spør om Guds navn; «eg er den eg er».
Dette mysteriet som vi kaller ved navn, som vi kaller Gud, er noe vi aldri kan gripe helt, ordene kan peke vei, men de leder aldri helt frem, vi blir stående på hellig grunn framfor den brennende busken, vi må ta av oss på føttene og vende oss bort, fra det gjennomtrengende lyset.
Vi kan ikke stille oss likegyldige ovenfor ordet Gud, selv ikke i vårt sekulære samfunn, for ordet Gud vekker en reaksjon i oss, det vekker motstand og hengivelse, tro og vantro, kjærlighet og hat, avsky og tilbedelse.
Hvis vi en dag kommer dit, at ordet Gud er fullstendig tømt for mening, da vil det kanskje oppstå andre ord, som formidler det samme mysteriet, hvis ikke mister livet sitt dyp, og vi mister en del av det som gjør oss til mennesker. For Guds mysterium, troens mysterium, er ingenting annet enn selve livets mysterium, og vi kan ikke stille oss likegyldige til livet selv.
Ateisten har rett i sin avvisning av lettsindig snakk om Gud, agnostikeren har rett i sin tvil i møte med troens skråsikkerhet, og vi prester og teologer er ofte de verste syndere når det gjelder å lettvint snakk om Gud.
Det finnes noe som kanskje best kan betegnes som en hellig sjenanse, en motstand mot det religiøse språket, en motstand mot banaliseringens tyranni, en motstand mot de forenklede forklaringer, for alt dette står imot det hellige mysteriet, som krever at vi tar av oss skoene og bøyer oss i ærefrykt for livet.
Kirkens kall er å være et sted hvor vi kan møtes i ærefrykt for livet, ved en døpefont, ved en kiste, når vi får knele ned i takknemlighet for jordens grøde, i brød og vin.
I kirken får vi høre ord og bønner, som er båret gjennom slekters gang, fra den morgen da mennesket for første gang så seg selv, i et speil i en gåte.
Vi får bære frem våre bønner, våre lengsler, våre lidenskaper, våre kropper, fremfor dette hellige mysterium, som vi kaller ved navn.
Lengselen etter livets forklarelse, går sammen med frykten for å se den dypeste sannheten om våre liv, kan vi makte å se oss selv, avkledd for våre masker og fine klær?!
Som Peter kan vi forsøke å fange å holde fast det hellige, forklarelsen, lyset og nærværet. Om ikke med hytter bygd av våre hender, så med fattige ord. Men i det vi tror vi har grepet det, i det vi tror vi har forstått, blir vi slått til jorden i frykt.
For møtet med det hellige, med Gud, er en fryktinngytende opplevelse, i det erfarer vi vår egen fødsel og død, menneskets fødsel og død, og vi ser oss selv i møtet med himmelrommets og evighetens uendelige dyp.
Men så skjer det, noe som revolusjonerer vårt forhold til Gud, og våre ord om det hellige og guddommelige. For kjernen i kirkens tro er dette, at Gud tar bolig i det menneskelige, i en sårbar menneskekropp, båret frem som et foster, et nyfødt barn, et menneske med et bankende hjerte.
For dette mennesket kommer livet selv til oss, med i ansiktstrekk og øyne. I den andre, som speiler våre liv, møter vi det hellige, Guds eget bilde, og ved berøringen fra en menneskehånd, reises vi opp igjen til nytt liv.
I dette finnes det en kilde, i denne dobbeltheten, mellom det høye og det lave, mellom himmel og jord, mellom det guddommelige og det menneskelige. Fra denne kilden, fra denne hellige stillheten, fødes ordene som bærer våre liv.
Ære vere Faderen og Sonen og Den heilage ande, som var er og vere skal, ein sann Gud frå æve og til æve. Amen.
Legg igjen en kommentar