Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Prekener’ Category

Min oversetting av Paul Tillichs` preken: “Loneliness and Solitude”

«Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Da kvelden kom, var han der alene.»  Matteus 14.22

Jesus var der alene. Det samme er vi. Mennesket er alene, fordi det er menneske. På et vis er enhver skapning alene. I majestetisk isolasjon drar hver stjerne gjennom mørket i et endeløst rom. Ethvert tre vokser i følge sin egen lov, og oppfyller sitt unike potensiale. Dyr lever, sloss og dør for seg selv, begrenset av sine egne kropper. De ferdes også i flokker, som hanndyr og hunndyr. Noen av dem er sosiale dyr, men alle er alene. Å leve betyr å ha en kropp, en kropp som er skilt fra andre kropper, og å være adskilt fra andre betyr å være alene.

Dette er sant for enhver skapning, men det er mer sant når det gjelder mennesket enn noen andre skapninger. For mennesket vet at det er alene, og med denne bevisstheten stiller det spørsmålet om sin ensomhet. Mennesket spør hvorfor det er alene og hvordan det kan overvinne sin ensomhet. Denne ensomheten er uutholdelig, for det finnes ingen mulighet til å flykte fra den. Det er mennesket skjebne å være alene og å ha bevisstheten om sin ensomhet.

I historien om Edens hage leser vi : “Gud sa, det er ikke bra for mannen å være alene.. Og han skapte kvinnen fra Adams side.” Denne myten forteller slik om hvordan mannen og kvinnen fra opprinnelsen var ett, det var ikke et kroppslig skille mellom dem. Nå lengter de etter å bli ett igjen. Men selv om de erkjenner at de kommer fra den samme kroppen, så forblir de alene.

De ser på hverandre, og ser at de er fremmede, til tross for at de lengter etter hverandre. Gud selv gjør dem oppmerksom på dette, når han snakker til dem adskilt, når hver må svare for sin skyld, når Gud hører på deres unnskyldninger og anklager, når Gud uttaler en adskilt forbannelse over hver og lar dem erfare skammen når de ser at de er nakne. De er begge alene.

Skapelsen av kvinnen har ikke overvunnet situasjonen som Gud beskrev som ikke bra for mannen. Han forblir alene. Skapelsen av kvinnen, selv om den gir Adam en hjelper, har bare gitt et menneske som var alene et annet menneske som er like alene, og de vil også stå alene i møte med ethvert annet menneske.

Vi spør likevel, er det virkelig sant? Klarte ikke Gud å skape noe som var bedre? Er ikke vår ensomhet for en stor grad fjernet gjennom møtet mellom kjønnene? Det kan skje i timer med samvær og øyeblikk som er preget av kjærlighet. I ekstase kan kjærligheten ta til seg ens eget selv og enheten med den andres selv, og adskillelsen synes å være overvunnet. Men etter disse øyeblikkene, er isolasjonen mellom de to sterkere enn noen ganger, noen ganger fører det til og med til en følelse av gjensidig avsky. Vi har gitt for mye av oss selv, og nå lengter vi etter å få tilbake det som ble gitt.

Vårt begjær etter å beskytte vår ensomhet kommer til uttrykk gjennom følelsen av skam. Vi føler skam når vår sårbarhet og intimitet, kroppslig eller sjelelig, blir lagt åpen. Vi forsøker å dekke til vår nakenhet, som Adam og Eva gjorde når de ble bevisst seg selv. Derfor, forblir mann og kvinne alene, selv når de er nærmest hverandre. De kan ikke gjennomtrenge den andres innerste sentrum. Og hvis dette ikke var slik, ville de ikke kunnet være partnere for hverandre og de kunnet ikke hatt fellesskap med hverandre.

Dette er hvorfor Gud selv ikke kan sette mennesket fri fra sin ensomhet; fordi det er mennesket storhet at det har et sentrum i seg selv. Adskilt fra sin verden, er mennesket i stand til å betrakte denne. Bare fordi det kan betrakte verden, kan han elske og forandre den. Gud, gjennom å gjøre han til hersker over jorden, måtte adskille mennesket fra resten av verden og kaste det ut i ensomheten.

Mennesket er derfor i stand til å kommunisere med Gud og andre mennesker. Det kan stille spørsmål, gi svar og ta avgjørelser. Det har friheten til å gjøre godt og ondt. Bare den som har et ugjennomtrengelig sentrum i seg selv er fri. Bare den som er alene kan gjøre krav på å være et menneske. Dette er menneskets storhet og dets byrde.

Det engelske språk har visdommen til å skille mellom to former for ensomhet. Det har skapt ordet “loneliness” for å uttrykke smerten ved å være alene. Og det har skapt ordet “solitude” for å uttrykke gleden ved å være alene. I dagligtalen så skiller vi ikke alltid disse formene for ensomhet, men vi burde gjøre det for å fordype vår forståelsen av hva det vil si å være menneske.

I salme 25 kan vi lese “Vend deg til meg og vær meg nådig, for jeg er ensom og hjelpeløs”. Salmisten kjenner ensomhetens smerte. Vi vet ikke hva som brakte frem denne følelsen i ham, men vi kjenner ensomhetens mange ansikter. Alle har vi erfart noen av dem.

Sterkest kjenner vi ensomheten etter dem som hjalp oss å glemme vår ensomhet, har forlatt oss, gjennom adskillelse eller død. Jeg snakker ikke bare om de som står oss nærmest, men også om de som gir oss en følelse av fellesskap, de som vi har arbeidet med, hatt sosial kontakt med, eller et åndelig fellesskap med. For mange er en slik ensomhet en varig tilstand og en kilde til en dyp melankoli. Sukket fra alle disse ensomme menneskene, rundt oss og i hele verden, åpner ørene til de som hører med kjærlighet.

Men la oss også tenke på de av oss som er omgitt av venner og naboer, av kollegaer og landsmenn, som lever i familier og har en partner å dele livet med, alt det disse andre ikke har. La oss spørre, er de uten ensomhetens smerte. Blir denne ensomheten dekket til av mengden av mennesker som disse lever blant?

Hvis vi regner oss blant disse, så kan vi kanskje svare på det følgende utsagn: “Jeg følte meg aldri så ensom, som når jeg var omgitt av mennesker, plutselig innså min totale isolasjon. Jeg ble stille og trakk meg tilbake, for å være alene i min ensomhet. Jeg ville at min ytre situasjon skulle være overens med min indre opplevelse.”

La oss ikke redusere en slik erfaring ved å anta at noen mennesker ikke er sterke nok til å finne sin plass i en gruppe, og at deres tilbaketrekning ikke er annet enn et uttrykk for svakhet, og at de kan søke hjelp fra psykologer. Det finnes mange slike mennesker, som trenger hjelp. Men jeg taler nå om de sterke, som har sin plass blant andre, men som likevel erfarer en forferdelig ensomhet.

De er bevisste, i et plutselig brudd med verden rundt seg, på hva det vil si å være menneske. La oss heller ikke minimere denne erfaringen ved å peke på at noen mennesker kjenner seg misforstått til tross for et sterkt ønske om å gjøre seg forstått, og derfor kjenner seg ensomme i mengden. Ingen kan nekte for at det finnes slike mennesker, og det er sant når de sier at de ikke blir forstått, ikke en gang av seg selv.

Et mennesket mysterium kan ikke fanges gjennom en overfladisk beskrivelse av dets karakter. De som alltid føler seg misforstått, forveksler likevel hver enkelt menneskes mysterium med forestillingen om at de selv bærer i seg skatter som krever andres anerkjennelse. Når de ikke får denne anerkjennelsen så føler de seg ensomme og trekker seg tilbake. Disse trenger også hjelp, men det finnes også mennesker med skatter som er kommer til uttrykk, som blir forstått og anerkjent, som likevel bærer på erfaringen av en dyp ensomhet.

I slike øyeblikk bryter de gjennom livets overflate til dypet av hva det vil si å være menneske. Mange opplever å være ensomme, og erfarer kjærlighet som ikke blir gjengjeldt, til tross for at de strever for å elske og bli elsket. Denne formen for ensomhet er selv-skapt. Disse menneskene gjør krav på en rett som bare kan bli gitt dem som gave. De trekker seg tilbake til en selvvalgt ensomhet, og tar hevn gjennom bitterhet og fiendtlighet overfor dem som de opplever har avvist dem, og nyter sin egen smertefulle ensomhet.

Det finnes mange slike mennesker, og de bidrar sterkt til veksten i neurotisk ensomhet i vår tid. Disse trenger hjelp mer enn noen andre, for de blir fort ofre for demoniske krefter som lukker dem inne i seg selv. Men det finnes også en genuin erfaring av avist kjærlighet. Ingen spesielle krav blir stilt, men lengselen etter den andre forblir uoppfylt.

En relasjon som bygger på kjærlighet tar slutt og fører til en ensomhet som kutter vår forbindelse til verden. Vi blir virkelig alene, ikke engang kjærlighet fra andre eller kraften fra vår egen kjærlighet, kan løfte denne burden fra våre skuldre. Den som kan utholde ensomheten fra en skuffet kjærlighet, uten bitterhet, erfarer dypet av hva det vil si å være menneske, skapende og radikalt.

Det finnes til slutt to former for ensomhet som ikke kan bli dekket til eller unnsluppet: skyldens og dødens ensomhet. Ingen kan ta fra oss vårt eget svik mot oss selv. Vi kan kjenne både den skjulte og den åpenbare skylden som vår, og vår alene. Vi kan ikke stille andre til ansvar for det vi har gjort. Vi kan ikke flykte fra vår skyld, og kan ikke dekke den til hvis vi er ærlige med oss selv. Vi er ensomme med skylden. Dette er en form for ensomhet som går dypere enn alle andre former for ensomhet og den fører til en erfaring av dom.

Tilslutt, finnes erfaringen av dødens ensomhet. I forventningen av vår egen død, forblir vi alene. Ingen kommunikasjon med andre kan fjerne denne, fordi ingen andres nærvær i vår siste time kan dekke over at det er vår død, og vår død alene. I dødens time blir vi adskilt fra hele universet og alt som finnes i det. Vi bli frarøvet alle ting og alle som fikk oss til å glemme at vi er alene. Hvem kan utholde en slik ensomhet.

Ensomhetens forbannelse kan bare brytes av dem som kan utholde den gode ensomheten. Vi bærer i oss en lengsel etter denne gode ensomheten, fordi vi er mennesker. Vi vil føle at vi er det vi er, altså alene, ikke i grufull smerte, men i glede og mot. Det finnes mange måter som den gode ensomheten kan søkes og bli erfart. Hver av dem kan kalles “religiøse”, hvis det er sant, som en filosof sa, at “religion er hva et menneske gjør med sin ensomhet.”

En av disse måtene er vårt begjær etter naturens stillhet. Vi kan tale uten ord til trærne og skyene, og bølgene på havet. Uten ord svarer dem oss gjennom det rislende løvet, skyenes bevegelse, og havets mumling. Denne ensomheten kan vi bære, men bare for en kort tid. For vi innser at naturens stemmer ikke kan gi svar på våre dypeste spørsmål. Den gode ensomheten i naturen kan lett forandres til den vonde ensomheten, som kaller oss til å vende tilbake til menneskenes verden.

Den gode ensomheten kan også finnes i dikt, i musikk, i bilder og i stille meditasjon. Vi er alene, kanskje midt blant andre mennesker, men vi erfarer ikke den vonde ensomheten. Den gode ensomheten beskytter oss, uten å isolere oss. Men livet kaller oss tilbake til tomprat og hverdagens ufravikelige krav. Den kaller oss tilbake til ensomheten og vår flukt fra denne.

Uten tvil er dette ikke bare en del av hva det vil si å være menneske, det er også et tegn på vår tid. I større grad enn i tidligere tider, er mennesket så ensomt at det ikke kan utholde den gode ensomheten. Mennesket forsøker desperat etter å bli en del av mengden og alt i vår verden støtter dette forsøket.

Det er et sykdomstegn at lærere og foreldre og de som styrer over det offentlige rom, gjør det nærmest umulig å erfare den gode ensomheten, gjennom å ha noe som er privat. Til og med våre hus, i stedet for å beskytte den gode ensomheten til enkeltmennesket, er konstruert for å utestenge ethvert rom som er privat. Det samme gjelder samfunnets offentlige rom, på skoler, universitet, kontor og fabrikker.

Et ustoppelig press forsøker å ødelegge selv vårt behov for å være alene. Men noen ganger så kaster Gud oss ut av mengden og inn i en god ensomhet som vi ikke søkte, men som likevel grep tak i oss. Som profeten Jeremia sier “jeg sitter alene, for din hånd hviler over meg”.

Gud legger noen ganger sin hånd på oss. Gud vil at vi stiller spørsmålet etter en sannhet som kanskje isolerer oss fra andre mennesker, og som bare kan stilles når vi er alene. Gud vil at vi skal stille spørsmålet etter en rettferdighet som kanskje leder oss inn i lidelse og død, et spørsmål som bare kan vokse i oss når vi er alene. Gud vil at vi skal bryte med vaner og rutiner som kan uroe oss og fylle oss med hat, et gjennombrudd som bare kan skje når vi er alene. Gud vil at vi skal gå over våre livs grenser, der livets mysterium blir åpenbart, og det kan bare bli synlig for oss når vi er alene.

Det finnes kanskje noen av dere som lengter etter å bli kreative på noen områder i livet. Men du kan ikke bli eller forbli kreativ uten den gode ensomheten. En time av bevisst tilstedeværelse alene vil berike din kreativitet mye mer enn timevis i forsøk på å lære å være kreativ.

Hva skjer når du er alene? Lytt til ordene i Markusevangeliet om Jesus   12 “Straks etter drev Ånden ham ut i ødemarken, 13 og der var han i førti dager og ble fristet av Satan. Han holdt til blant villdyrene, og englene tjente ham.” Han var alene, ansikt til ansikt med hele jorden og himmelen, uhyrene blant ham og i ham, han var selv en slagmark mellom gode og onde krefter.

Dette er det første som skjer i vår ensomhet, vi møter oss selv, ikke som oss selv, men som en slagmark mellom skapelse og ødeleggelse, mellom Gud og demoner. Å være alene er ikke lett. Hvem kan utholde det? Det var ikke enkelt selv ikke for Jesus. Vi leser: Han dro opp i fjellene for å be, når kvelden kom var han alene:”

Når kvelden kommer, blir vår ensomhet sterkere. Vi føler dette, når en dag, en periode eller alle våre dager nærmer seg sin ende. Jesus dro opp for å be. Er dette måte å forandre den vonde ensomheten til den gode ensomheten og å bære denne? Det er ikke enkelt å svare på dette spørsmålet.

De fleste bønner har ikke i seg en slik makt. De fleste bønner gjør Gud til en samtalepartner; vi bruker ham for å unnslippe den eneste måten vi kan erfare den gode ensomheten. Slike bønner strømmer ut av munnen på både prester og lekfolk. Men de er ikke født av møtet mellom Gud og menneske i den gode ensomheten. Det er helt sikkert ikke den form for bønn som Jesus dro opp i fjellene for.

Det er bedre at vi forblir i stillhet og lar sjelen, som alltid lengter etter den gode ensomheten, bære frem sine sukk til Gud, uten ord. Dette kan vi gjøre, selv når vi er omgitt av mennesker, på en travel dag, og selv under de vanskeligste omstendigheter. Dette kan gi oss øyeblikk med den gode ensomheten, som ingen kan ta fra oss.

I disse øyeblikkene skjer det noe med oss. Vårt eget sentrum, der vår ensomhet har sin grunn, blir løftet til Gud og tatt inn i det guddommelige sentrum for alt liv, der kan vi hvile uten å miste oss selv.

Kanskje kan vi svare nå på spørsmålet som du allerede har stilt, hvordan kan fellesskap vokse ut fra den gode ensomheten? Vi har sett at vi aldri kan nå inn til et annet menneskes innerste sentrum. Vi er alltid alene, hver for seg selv. Men vi kan nå det likevel, i det øyeblikk der vi løftes først til Gud og så til vår neste. På denne måten er menneskets ensomhet ikke tatt bort, men tatt inn i et fellesskap med det som er sentrum for alle som lever.  

Til og med kjærligheten fødes i den gode ensomheten. For bare i denne kan de som er alene nå de som de er adskilt fra. Bare i det eviges nærhet kan vi bryte gjennom murene som skiller alt som eksisterer i tid og rom. En time i ensomhet kan bringe oss nærmere dem vi elsker, enn mange timer med samtale. Vi kan ta dem med oss til evighetens land.

Kanskje stiller vi spørsmålet, hva er den dypeste sannheten om den gode ensomheten? Vi burde svare, nærværet til det evige på de overfylte veien i denne verden. Det er erfaringen av å være alene men ikke ensom, i lys av det evige nærværet som skinner gjennom Kristi ansikt, og dette inkluderer alt og alle som vi er adskilt fra. I den gode ensomhetens fattigdom er all rikdom tilstede. La oss derfor våge å være alene, for å stå ansikt til ansikt med evigheten, for å komme nærmere andre mennesker og for å se oss selv.

Reklamer

Read Full Post »

Det evige nå

(min oversettelse av prekenen «The eternal now» fra Paul Tillichs prekensamling med samme navn).

 

«Jeg er alfa og omega, begynnelsen og enden.»Johannes åpenbaring 21:6

Døden er vår endelige skjebne, det er skjebnen til alt som finnes i vår verden. Hver død vi erfarer i naturen og blant våre medmennesker taler til oss med en høy røst, du skal også dø!

Det kan bli tydelig når du tar avskjed med et sted der du har bodd lenge, eller ved avskjeden til en bekjent, døden til en som har stått deg nær. Det kan bli tydelig når vi mislykkes i en oppgave som gav oss mening, ved enden av en epoke i livet, når alderdommen nærmer seg, eller til og med i naturens melankoli om høsten. Alt dette forteller oss, også du skal dø en dag.

Hver gang vi hører stemmen som minner oss om vår egen dødelighet, spør vi i angst, hva betyr det at vi har en begynnelse og en ende, at vi kommer fra mørket som var før våre liv, og nærmer oss mørket etter døden. Når Augustin stilte dette spørsmålet, så begynte han svaret med en bønn. Dette er det riktige å gjøre, for å be betyr å løfte seg selv til evigheten.

Det finnes ingen annen måte å dømme tiden på, enn å se den i lys av evigheten. For å kunne dømme noe, må en være delvis forbundet med det. Hvis vi var fullstendig fanget av tiden, så ville vi ikke være i stand til å løfte oss selv ut av tiden til evigheten, i bønn, meditasjon eller tanke. Vi ville være barn av tiden som alle andre dyr, og ikke stille spørsmålet om tidens mening. Men som mennesker har vi en bevisstheten om evigheten som vi tilhører, og som vi har blitt atskilt fra gjennom tidens slaveri.

Vi taler om tiden i tre former, i fortid, nåtid og fremtid. Ethvert barn er klar over dem, men selv ingen vismann har gjennomtrengt deres mysterium. Vi blir bevisst dem når en stemme sier til oss, også ditt liv har en ende.

Det er fremtiden som vekker i oss tidens mysterium. Tiden går fra begynnelsen til enden, men vår bevissthet om tiden går motsatt vei. Den starter i angstfull forventning av tidens ende. I lys av fremtiden ser vi fortid og nåtid. Så la oss derfor se på hvordan vi beveger oss inn i fremtiden mot tidens ende.

Forestillingen om fremtiden bringer frem kontrastfylt følelser i mennesket. Forventningen om fremtiden er en kilde til glede. Det er en fantastisk ting å ha en fremtid, der en kan aktualisere sine muligheter, der en kan erfare livets overflod, der en kan skape noe nytt, enten det er gjennom arbeidet, en ny livsvei, eller gjennom å gi sitt eget liv videre til en ny generasjon.

Med frimodighet kan en gå fremtiden i møte, spesielt i livets første del. Men denne følelsen kjemper med andre følelser, angsten for hva som venter i fremtiden, usikkerheten for hva den vil bringe, bevisstheten om at vi for hvert år vi lever er et år nærmere vår egen ende. Til slutt står døden igjen, med sitt ugjennomtrengelige mørke, og trusselen om at mitt liv skal dømmes som et feilsteg.

Hvordan reagerer vi, hvordan reagerer du, på dette bildet av fremtiden med både håp og en uunngåelig ende. Sannsynligvis reagerer de fleste av oss med å fokusere på den nærmeste fremtiden, i forventning og håp, i arbeid eller angst, gjennom å fortrenge bevisstheten om vårt siste øyeblikk, det som er livets ende. Kanskje kunne vi ikke leve uten å gjøre dette mesteparten av tiden. Men ville vi være i stand til å dø hvis vi alltid gjorde det, og er den som ikke er i stand til å dø, i virkeligheten i stand til å leve.

Hvordan ville vi reagere hvis vi ble bevisste på den ufravikelige enden som finnes i vår fremtid? Klarer vi å utholde det, å omfavne angsten gjennom et mot som våger å konfrontere dette altomfattende mørke? Eller blir vi kastet ut i den dypeste fortvilelse. Våger vi å håpe, eller fortrenger vi bevisstheten om vår ende, fordi vi ikke utholder den.

Fortrengningen av bevisstheten om vår egen ende kommer til uttrykk på flere måter. Mange forsøker å gjøre det gjennom forventningen om at et langt liv står mellom nå og enden. For disse er det avgjørende at enden blir forsinket. Til og med gamle mennesker som er nær enden gjør dette, fordi de ikke kan utholde at enden snart kommer.

Mange innser denne livsløgnen og håper isteden på et liv etter døden. De forventer en endeløs fremtid, der de kan oppnå eller få alt som de ikke fikk i dette livet. Dette er en utbredt holdning til fremtiden, men det er også en veldig enkel holdning. Den fornekter at det finnes en ende. Den nekter å akseptere at vi er skapninger som har fått en begrenset tid, som kommer fra tidens evige grunn og som vender tilbake til denne. Den erstatter evigheten med en endeløs fremtid.

Men en endeløs fremtid er uten et endelig mål: den gjentar seg selv og kunne like godt være en beskrivelse av helvete. Dette er ikke en kristen holdning til enden. Kristendommens budskap er at evigheten står over både fortid og fremtid: “Jeg er alfa og omega, begynnelsen og enden.” Kristendommen erkjenner at tiden har en ende, at vi beveger oss mot enden på vår tid.

Mange mennesker- men ikke i Bibelen – snakker løst om “et liv etter døden” eller “det hinsidige”. Til og med i kirkens blir evigheten oversatt med “en endeløs verden”. Men vår verden, har etter sin egen natur, en ende. Hvis vi ønsker å snakke sant, uten ønsketenkning, så skulle vi snakke om en evighet som hverken er uten tid eller en uendelig tid.

Fremtidens mysterium finner sitt svar i det evige, som vi bare kan snakke gjennom tidens perspektiv. Men hvis vi glemmer at dette er bilder, så faller vi for absurditeter og selvbedrag. Det finnes ingen tid etter tiden, men det finnes en evighet som er hevet over tiden.

Vi beveger oss mot det som ennå ikke er, og vi kommer fra det som ikke lenger er. Vi er det vi er ut fra det vi kom fra. Vi har en begynnelse og en ende. Det var en tid som ikke var vår tid. Vi kan høre om den fra de som er eldre enn oss; vi kan lese om den i historiebøkene; vi forsøker å forestille oss milliarder av år som verken vi eller noen andre kan fortelle oss om.

Det er vanskelig å forestille seg en tid der vi ikke lenger finnes. Like vanskelig er det å forestille seg en tiden før vi fantes. Men vi bryr oss som regel ikke om at vi en gang ikke fantes, i den uendelige tiden før vår fødsel. Vi tenker, det er nå vi lever, dette er vår tid, og vi vil ikke miste den. Vi er ikke bekymret for hva som finnes før vår egen fødsel.

Vi stiller spørsmålet om livet etter døden, men sjelden spør vi om vårt eget liv før vi ble født. Men er det mulig å stille spørsmålet om det ene uten å samtidig stille spørsmålet om det andre? Johannesevangeliet svarer nei på dette spørsmålet. Når det taler om evigheten i Kristus, så peker det ikke bare at han vender tilbake til evigheten, men også på at han kommer fra evigheten. “Sannelig, sannelig, jeg sier dere, før Abraham er jeg.”

Han kommer fra en annen dimensjon enn den som ligger i fortiden. De som han snakker til misforstår ham og tror at han snakker om en historisk fortid. De tror at han gjør seg selv hundrevis av år gammel og med rette blir de opprørte av en slik absurditet. Men han sier ikke “Jeg var” før Abraham”, han sier “før Abraham ER jeg”. Han snakker om sin egen begynnelse fra evighet. Dette som er begynnelsen på alt som er – ikke milliarder av år- men det evige som er det ytterste punktet i vår fortid.

Fortidens mysterium er at den både er og er ikke tilstede i hvert øyeblikk av våre liv. Den er tilstede ved at det er fortiden som har gjort oss til den vi er. I hver celle av vår kropp, i hvert ansiktstrekk, i hver bevegelse i vår sjel, er vår fortid tilstede.

Få generasjoner har vært mer klar over fortidens tilstedeværelse i nåtiden enn vår generasjon. Vi vet om barndommens avgjørende betydning for våre liv. Vi vet om sårene som tidlige erfaringer påfører oss. Vi har gjenoppdaget det de greske tragedieforfatterne og de jødiske profetene visste, at fortiden er tilstede i oss, både som velsignelse og forbannelse.

Historien lever av fortiden, fra dens arv. Storheten til Europa er kontinentets lange og rike historie. Men velsignelsen som ligger i denne tradisjonen er blandet med en forbannelsen som er et resultat av oppsplittingen av nasjoner, som kjemper mot hverandre og som har brakt Europa til kanten av utslettelsens avgrunn igjen og igjen.

Dette landet (USA) har blitt rikt velsignet i løpet av sin korte historie. Men fra sin begynnelse, har det også vært preget av konflikter som vil forbli en forbannelse i mange år fremover. Jeg kunne nevne, bevisstheten om rase, ikke bare innenfor landets grenser, men også i forhold til nasjoner utenfor landets grenser.

“The American way” er en velsignelse fra fortiden, men det er også en forbannelse som truer fremtiden. Finnes det en måte å kvitte seg med forbannelsene som truer land og verdensdeler, og i økende grad, menneskeheten selv? Kan vi forlate denne arven fra fortiden, så de mister sin makt over nåtiden.

I et individs liv så er dette mulig. Det har blitt sagt med rette at et menneskes karakter er avhengig av hvor mye som det kan kaste bak seg. Til tross for fortidens makt over et menneske, så kan det skilles fra fortiden, og kaste den bak seg, der den er dømt til å være maktesløst, iallfall for en tid. Den kan vende tilbake og erobre nåtiden, og ødelegge en person, men det er ikke nødvendigvis slik.

Vi er ikke nødvendigvis offer for vår fortid. Vi kan la fortid være fortid. Denne handlingen kan kalles forsoning. En autentisk forsoning er innebærer ikke å ikke sørge over det som har vært, men det er en handling der et menneske fullstendig adskiller seg fra deler av fortiden, slik at den ikke lenger skal ha makt over nåtiden.

Kan en nasjon gjøre det samme? Kan en nasjon eller en annen sosial gruppe oppnå en autentisk forsoning? Kan den skille seg fra fortidens forbannelser? På dette hviler en nasjons håp. Israels og kirkens historie viser at det er mulig, men det viser også at det er sjeldent og ekstremt smertefullt. Ingen vet hva som vil skje med denne nasjonen(USA).  Men vi vet at den fremtid avhenger av hvordan den forholder seg til fortiden, og om den kan forlate det som følger den som en forbannelse.

I hvert menneske foregår det en kamp om fortiden. Dens velsignelser kjemper med dens forbannelser. Ofte klarer vi ikke å erkjenne hva som er forbannelse og hva som er en velsignelse. I dag, i lys av oppdagelsen av underbevissthetens krefter, er vi mer disponert for å se fortidens forbannelser.

Minnet om våre foreldre, som i det gamle testamente er uadskillelige fra deres velsignelse, er i dag mer forbundet med den forbannelse som de ubevisst og mot sin vilje har brakt over oss. Mange av dem som lider av psykiske plager, ser sin barndom utelukkende som en forbannelse. Vi vet også hvor ofte dette er sant. Men vi burde heller ikke glemme at vi ikke ville være istand til å leve og møte fremtiden, hvis det ikke var for at fortiden også har velsignet oss.

En patetisk kamp med fortiden pågår uten avbrudd i mange menneskers liv. Ingen medisiner kan løse denne konflikten, for ingen medisiner kan forandre fortiden. Bare en velsignelse som overgår konflikten som ligger i fortiden, kan helbrede. Det er en velsignelse som forandrer det som synes uforanderlig, altså fortiden. Den kan ikke forandre det faktiske; det som har skjedd har skjedd og forblir i fortiden for all evighet! Men fortidens mening kan bli forandret i møte med evigheten, og navnet på denne erfaringen er “tilgivelse”.

Hvis betydningen av fortiden er forandret gjennom tilgivelse, blir også dens påvirkning på fremtiden forandret. Dens karakter av forbannelse blir løftet fra den. Den blir isteden en velsignelse gjennom tilgivelsens forandrende kraft.

Det er ikke bare velsignelse og forbannelse som finnes i fortiden. Det finnes også tomhet i den. Vi husker erfaringen av hendelser, som var fylt av en overflod av mening. Når vi nå tenker på dem har deres mening forsvunnet, deres fylde har blitt forandret til et tomrom. Nytelse, suksess og forfengelighet er preget av dette. Vi erfarer dem ikke som forbannelser, vi erfarer dem ikke som velsignelse. De er oppslukt av fortiden. De gav ingenting som er av varig verdi. La oss derfor spørre hvor lite i våre liv som unnslipper denne dommen.

Framtidens og fortidens mysterium er forenet i nåtidens mysterium. Vår tid, den tiden som er vår, er den tiden som har et nærvær. Men hvordan kan vi erfare dette “nærværet”? Er ikke øyeblikket her og nå forsvunnet i det vi tenker på det?

Er ikke nåtiden den aldri stillestående grensen mellom fortid og fremtid? Men en grense som er i bevegelse er ikke et sted der vi kan være. Hvis ingenting ble gitt oss foruten fortidens “ikke-lenger” og fremtidens “ikke-enda” så ville vi ikke ha en nåtid. Vi ville ikke kunne snakke om en tid som er “vår tid”.

Mysteriet er at vi har en nåtid, vi har en fremtid fordi vi forventer den “i nåtiden”, og at vi har en fortid fordi vi husker den her og nå. I øyeblikket her og nå er fortiden og fremtiden vår. Men det finnes ingen “nåtid” hvis vi tenker på tiden som aldri står stille.

Nåtidens gåte er den dypeste av alle tidens gåter. Igjen, finnes det ikke noe svar, foruten det som sammenfatter all tid og som samtidig overgår tiden, det evige. Når vi sier “nå” eller “i dag”, så stopper tidens for oss. Vi aksepterer nåtiden og bryr oss ikke om at den forsvinner i det øyeblikket som vi aksepterer den. Vi lever i den og den blir fornyet i oss for hvert øyeblikk. Dette er mulig fordi hvert øyeblikk strekker seg inn i evigheten.

Det er evigheten selv som stopper tidens elv for oss. Det er “det evige nå” som gir oss hvert øyeblikk. Vi lever så lenge det “fortsatt er dag” slik det står skrevet i Hebreerbrevet. Ikke alle er bevisst, og ingen hele tiden, bevisst “det evige nå” som finnes skjult i øyeblikket her og nå. Men noen ganger bryter det kraftfullt frem i vår bevissthet og gir oss en visshet om evigheten, en dimensjon som bryter inn i tiden og gir oss Vår Tid.  

Mennesker som aldri er bevisst på denne dimensjonen mister evnen til å hvile i nåtiden. Som Hebreerbrevet beskriver det, de finner aldri Guds hvile. De er fortidens fange og kan ikke adskille seg fra denne, eller så flykter de mot fremtiden, uten evne til å hvile i nåtiden. Kanskje er dette det mest skadelige trekket ved vår tid, spesielt i vesten og mest fremtredende i dette landet (USA). Det mangler motet til å akseptere “nåtiden” fordi det har mistet evighetens dimensjon.

“Jeg er begynnelsen og enden.” Dette sies til oss som lever under tidens slaveri, som ikke unnslipper fortiden, og som trenger en nåtid å leve i. Hver del av tiden bærer i seg sitt eget mysterium, hver del bærer i seg sin egen angst. Hver av dem driver oss til det ytterste spørsmålet. Det finnes bare et svar på disse spørsmålene – det evige: Han som var og som skal komme, begynnelsen og enden. Han gir oss tilgivelse for det som har vært. Han gir oss mot i møte med det som kommer. Han gir oss hvile i hans evige nærvær.

 

Read Full Post »

(Et redigert utdrag av Paul Tillich preken “Du er akseptert”, i “Grunnvollen ryster”, jeg har forenklet og modernisert språket enkelte steder)

“Loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større.” Rom 12,20

Det er få ord som er mer fremmed for oss enn “synd” og “nåde.” De er fremmede nettopp fordi de er så velkjente… de har mistet så mye av sin opprinnelige kraft at vi for alvor bør spørre om vi burde bruke dem i det hele tatt, eller om vi burde forkaste dem som ubrukelige. Men det er en gåtefull sannhet med de store ordene i vår religiøse tradisjon: de kan ikke forkastes.

Alle forsøk på å erstatte dem, mine egne forsøk inkludert, har slått feil i formidlingen av den virkelighet de skulle uttrykke; resultatet har blitt overflatisk og kraftløs prat. Det finnes ingen erstatninger for ord som “synd” og “nåde.” Men det finnes en vei til å gjenoppdage deres betydning, den samme vei som leder oss ned i dypet av vår tilværelse som mennesker. I dette dyp ble disse ordene unnfanget, og der fikk de sin makt for all tid, der må de bli gjenoppdaget av hver generasjon og hver enkelt av oss.

Har vår tids mennesker fremdeles en anelse av syndens betydning? Er de og er vi, fremdeles klar over at synd ikke betyr en umoralsk handling, at ordet “synd” aldri burde bli brukt i flertall, og at det ikke er våre synder, men snarere vår synd som er livets store, altgjennomtrengende problem. Vet vi fremdeles at det er hovmodig og feilaktig å sette skille mellom mennesker ved å kalle noen “syndere” og andre “rettferdige?” For stiller vi opp slike skiller, så vil vi som regel oppdage at vi ikke helt tilhører “synderne”, siden vi har unngått de store syndene.

Jeg vil gjerne foreslå et annet ord for dere, ikke som en erstatning for ordet “synd”, men som en nyttig ledetråd i utlegningen av ordet “synd”: “fremmedgjøring.”(Tillich bruker her begrepet “separation”/”adskillelse” synonymt med “estrangement”/fremmedgjøring, jeg velger å bruke det siste ettersom det er mer i tråd med moderne språkdrakt).

Fremmedgjøring er noe som angår ethvert menneskes erfaring. Synd er fremmedgjøring. Å være i en tilstand av synd, er å være i en tilstand av fremmedgjøring. Denne fremmedgjøringen virker på tre måter, fremmedgjøringen mellom mennesker, fremmedgjøringen i forhold til oss selv, og fremmedgjøringen i forhold til tilværelsens grunn.

Denne fremmedgjøringen er preger altså hele vår eksistens, den er et universelt fenomen, og det er vår spesielle skjebne. For vi vet, som mennesker, at vi fremmedgjorte fra noe vi egentlig tilhører, og som vi burde være ett med. Vi vet at vår fremmedgjøring… er en erfaring som vi tar aktivt del i og som hele vår personlighet er involvert i, og at det slik også dreier seg om “skyld”. Fremmedgjøring som “skjebne” og “skyld” gir slik mening til ordet “synd”. Dette er tilstandens vår eksistens preges av, fra livets begynnelse til livets slutt.

Før synden blir til handling er den en tilstand. Det samme gjelder for nåden, for synd og nåde er forbundet med hverandre. Vi ville ikke vite hva synd var, hvis vi ikke først hadde en erfaring av livets enhet, som er erfaringen av nåde. På samme måte kunne vi ikke erfart hva nåden er, hvis det ikke var for erfaringen av fremmedgjøring, altså synd. Nåde er derfor like vanskelig å beskrive som synd… I nåde blir noe overvunnet, “til tross for” adskillelse og fremmedgjøring. Nåde er å bli gjenforening og forsoning med livet og seg selv. Nåde er å godta det som har blitt forkastet, den gir mening til våre liv, og forvandler skyld til tillit og mot.

Hvem har ikke, på et eller annet tidspunkt, følt seg ensom i selskap med andre. Følelsen av å være fremmedgjorte er sterkest når vi er omgitt av støy og snakk. I slike øyeblikk oppdager vi hvor fremmede vi er i forhold til andre mennesker, i langt sterkere grad enn når vi er alene… Vi isolerer oss selv, og klarer ikke å trenge gjennom til den andre, og ingen andre klarer å trenge gjennom til oss. Selv kjærligheten makter ikke å bryte gjennom disse veggene som står mellom oss. Hvem har ikke erfart dette selv i forhold til dem som står oss nærmest?

Det er noe i våre beste venners ulykke som vi ikke misliker. Hvem er så uærlig at han kan nekte for dette? Kjenner vi ikke alle på fristelsen til å trykke andre ned, for å fremheve og hevde oss selv? Bevisstheten om dette er erfaringen av fremmedgjøring og skyld.

Den mest gjenkjennelige formen for fremmedgjøring mellom mennesker er den som finnes mellom sosiale grupper og folk. Avstanden i tid og rom, er delvis opphevet på grunn av teknologiske fremskritt, men avstanden mellom hjertene har økt.

Fremmedgjøringen mellom mennesker blir åpenbart gjennom vår likegyldighet overfor andre menneskers lidelse, vi erkjenner denne, men likevel lever vi som om vi var totalt uvitende om den. Fremmedgjøringen dominerer slik alt liv.

Det er viktig å huske på at vi ikke bare er fremmedgjorte overfor andre, vi er også fremmedgjorte i forholdet til oss selv. Mennesket er splittet i sitt indre, vi kjemper med oss selv i sinne, hat og fortvilelse. Blandingen av egoisme og selvforakt følger oss gjennom livet, den hindrer oss i å elske andre mennesker, men også i å akseptere oss selv og å ta imot den kjærlighet som elsker oss ubetinget.

Den som er i stand til å elske seg selv, er også i stand til å elske andre, den som har overvunnet selvforakten har også overvunnet forakten mot andre mennesker. Men i dypet av vår fremmedgjøring, finnes erfaringen av at vi ikke er istand til å vise barmhjertighet og ubetinget kjærlighet ovenfor oss selv. Tvert imot er selvforakten og trangen til selvutslettelse like stor som selvoppholdelsesdriften.

I forakten og hån mot andre mennesker, ligger skjult vår selvforakt og trang til selvutslettelse. Nådeløshet mot andre bærer alltid i seg nådeløshet i forhold til oss selv. Denne splittelsen i oss selv ubevisst og bevisst, blir tydelig gjennom Paulus ord “Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, gjør jeg!” Han erfarte slik en splittelse mellom hans bevisste vilje og ubevisste krefter som virket i ham. Hvor ofte erfarer vi ikke at vi gjør ting i full bevissthet, som vi likevel har en følelse av at blir kontrollert av noen fremmed krefter i oss.

Hele vår tilværelse er preget av fremmedgjøringen forhold til andre mennesker og oss selv, på grunn av at vi er fremmedgjorte fra tilværelsens grunn, det som både er vår opprinnelse og målet for våre liv. Vi vet ikke hvor vi kommer fra, og hvor vi går. Vi er fremmede overfor livets- mysterium, dyp og storhet. Vi hører en stemme kalle fra dypet, men vi lukker våre ører. Vi føler at noe radikalt, totalt og ubetinget blir krevet fra oss, men vi gjør opprør mot det, flykter fra det, og nekter å godta det.

Likevel kan vi ikke flykte fra det, for hvis dette er vår dypeste grunn, det som vi er bundet til fra evighet til evighet, på samme måte som vi ikke kan flykte fra oss selv eller fra alt annet liv. Det som vi er fremmede fra vil alltid holde oss i sin makt. Dette fører oss til fortvilelsen, det finnes ingen utvei, vi kan ikke unnslippe den, selv ikke med å utslette oss selv, i overført eller bokstavlig betydning. Fortvilelsen blir åpenbart gjennom vår følelse av tomhet, meningsløshet, tvil og kynisme, som uttrykk fra at vi er skilt fra livets dypeste mening og grunn.

“Hvor synden er stor, er nåden større” skriver Paulus i det samme brevet som han beskriver den fremmedgjøring og synd som preger både enkeltmennesket og samfunnet. Han skriver disse ordene, fordi de beskriver den mest overveldende og avgjørende erfaringen i hans liv. I Jesus Kristus erfarte han at han var akseptert til tross for at han samtidig var avvist og fordømt, av andre mennesker og av selv selv. Denne erfaringen satte han i stand til å akseptere seg selv og andre mennesker. I det samme øyeblikket som han ble grepet av nåde og overveldet av denne, ble han gjenforent med det som han var fullstendig fremmedgjort fra.

Vet vi hva det vil si å bli grepet av nåde? Det betyr ikke at vi plutselig tror at Gud eksisterer, eller at Jesus er vår frelser, eller at Bibelen inneholder Sannheten. Det betyr heller ikke at vi blir mer moralske mennesker. Moralske fremskritt kan være en frukt av nåde, men det er ikke nåde, tvert imot kan det hindre oss å ta imot nåden. Et nådeløst forhold til Gud leder oss med nødvendighet til enten arroganse eller fortvilelse. Det ville være bedre å avvise Gud, Jesus og Bibelen enn å akseptere dem uten nåde. Hvis vi aksepterer dem uten nåde, vil dette bare øke vår fremmedgjørelse. Vi kan ikke forvandle våre liv, hvis vi ikke tillater det å bli forvandlet gjennom nåde.

Nåden griper oss når vi lider og ikke finner noe sted å hvile. Den griper oss når vi går gjennom den dødsskyggenes dal og erfarer at livet er tomt og meningsløst. Den griper oss når vår følelse fremmedgjøring er dypere enn vanlig, fordi vi har såret et menneske som vi elsker. Nåden griper oss når vi kjenner forakten for vår likegyldighet og svakhet, når vår manglende sinnsro og selvkontroll blir uutholdelig. Den griper oss når livet vi lengter etter synes utenfor rekkevidde, når avhengighet og tvang i årevis holder oss i sitt jerngrep, når angst og depresjon tar fra oss all glede og alt livsmot.

I slike øyeblikk kan lyset bryte igjennom vårt mørke, og det er som en stemme skulle si: «du er akseptert, Du er akseptert, akseptert av noe som er større enn deg selv, noe som du ikke kjenner navnet til. Spør ikke om dette navnet nå, kanskje vil du få vite det senere. Gjør ingenting, forsøk ikke å utrette noe, kanskje vil du gjøre mye senere. Søk ikke noe, ikke prøv å mestre noe, ha ingen intensjoner. Bare aksepterer at du er akseptert. Hvis dette skjer med deg, så er du grepet av nåde.

Etter en slik erfaring er det ikke sikker at du blir et bedre menneske, det er heller ikke sikkert at din tro blir sterkere. Men likevel er alt forandret. I det øyeblikket, overvinner nåden synden, isolasjonen og fremmedgjøringen. Ingenting er krevet av denne erfaringen, ingen religiøs eller moralsk eller intellektuell prestasjon, ingenting annet enn din aksept.

I lys av dette kan du erfare nådens makt i forhold til andre og til deg selv. Vi erfarer nåden i evnen til å møte hverandres blikk, og i erfaringen av å bli forsonet med andre mennesker. Vi erfarer nåden i å forstå hverandres ord, ikke bare i ordenes bokstavelige mening, men også i ordenes intensjon, selv når de er strenge eller harde.

Vi erfarer nåden i vår aksept av andre mennesker, selv når de er fiendtlige mot oss, for vi vet at dypest sett så tilhører vi hverandre, og kommer fra samme grunn. Vi erfarer nåden når det bygges broer over den tragiske kløften mellom generasjonene, mellom kjønnene, mellom folkegrupper og nasjoner. Vi kan til og med erfare nåde i vårt forhold til alt annet liv, når kløften mellom mennesket og naturen overvinnes.

I lys av denne nåden kan vi erfare at vi aksepterer oss selv, fordi vi selv har erfart å bli akseptert. Måtte vi bli gitt flere slike øyeblikk, for det er disse øyeblikkene som gjør det mulig å elske livet og oss selv.

Du kan ikke tvinge deg selv til å akseptere deg selv. Du kan ikke overtale noen til å akseptere seg selv. Men iblant hender det at du får kraften til å si «ja» til deg selv, og freden fyller deg og gjør deg hel, selvhatet og selvforakten forsvinner, og du blir forsonet med deg selv. Da kan du si at du vet betydningen av ordet nåde.

 

Read Full Post »

For ett år siden holdt jeg min siste 1.påskedagspreken om den tomme graven og Jesu oppstandelse. Jeg fortrengte min tvil og forkynte det som har vært kirkens tro gjennom 2000 år, at graven var tom og at Jesu var oppstått fra de døde. Gjennom vage formuleringer dekket jeg over det jeg selv dypest sett tenker oppstandelsestroen handler om.

Etter at jeg nå har sluttet som prest i den norske kirke, er det tid for å forsøke å si noe om hva jeg tror egentlig skjedde, det som er utgangspunktet for kirkens tro på Jesu oppstandelse.

Det første som må sies er at jeg ikke vet, jeg kan ikke vite hva som «egentlig skjedde», og jeg vil også hevde at dette gjelder alle som sier at de er overbevisste om at Jesus stod opp fra de døde, det er et spørsmål om tro, basert på evangelienes vitnesbyrd om oppstandelsen. Jeg avviser slik alle forsøk på å sannsynliggjøre oppstandelsen gjennom logisk argumentasjon.

Bibelfundamentalister og bokstavtro kristne vil kanskje si at de tror at det skjedde slik det står beskrevet i det nye testamentet, fordi Bibelen er Guds ord som må forstås bokstavelig, som en historisk korrekt beskrivelse av faktiske hendelser.

Problemet med en slik forståelse blir åpenbar hvis en sidestiller evangeliene og leser fortellingene om oppstandelsen opp mot hverandre. En bokstavelig og konkret forståelsen av oppstandelsen vil med nødvendighet dreie seg om en harmonisering av de fire evangeliene, der en konstruerer en fortelling ut fra det som er fire forskjellige historier. Men den som foretar en grundig nærlesning vil se at det finnes forskjeller som det ikke er mulig å harmonisere, blant annet når det gjelder hvem som kom først til graven og hvordan denne ble åpnet.

En vanlig måte å møte problemet med ulikheten mellom evangeliene på er å trekke frem en analogi fra rettssalen, der ulike vitner gir ulike skildringer av den samme hendelsen. Det er naturlig at mennesker skildrer den samme hendelsen på et ulikt vis, basert på den subjektive oppfattelsen av det som skjedde. Men heller ikke en slik tilnærming kan forklare forskjellen mellom evangelienes fortellinger. Det dreier seg ikke om små detaljer, det dreier seg om faktiske forskjeller som det er umulig å forene.

Forskjellene mellom evangeliene har lenge vært kjent i teologien og bibelforskningen, en seriøs teolog kan ikke komme utenom dette. De aller fleste som har teologisk utdanning vil anerkjenne disse forskjellene mellom evangeliene, og at de ikke kan leses som rent faktiske historiske skildringer.

Tydeligst blir dette hvis vi sammenligner de tre synoptiske evangeliene, altså Markus, Matteus og Lukas, med Johannesevangeliet. Forfatterne av evangeliene har villet fremheve ulike deler ved fortellingen om Jesu liv og forkynnelse. Det finnes også en utvikling fra Markus som det tidligste evangeliet til Matteus og Lukas og til sist Johannesevangeliet. Dette dreier seg om tilblivelsen av det nye testamentet og hvordan ulike fortellingstradisjoner kommer til uttrykk gjennom evangeliene.

Like fullt vil de aller fleste kristne teologer hevde at oppstandelsen dreier seg om en historisk hendelse, som innebar Jesu legemlige oppstandelse, altså at Jesu døde kropp bokstavelig talt ble vekket til livet igjen.

Det er en slik forståelse som jeg ikke lenger kan si at jeg har, hvis jeg skal være ærlig så har jeg tvilt på den så lenge jeg har vært prest, helt fra teologistudiet. Jeg har prøvd å fortrenge dette av lojalitet til kirken tradisjonelle forståelse, men til slutt måtte jeg si stopp og være ærlig mot meg selv og andre.

En konkret og bokstavelig forståelse av oppstandelsen forutsetter Guds overnaturlige inngripen i vår verden. Dette bringer med seg lidelsens problem, en Gud som har muligheten til å gripe inn i historiens gang, men lar være å gjøre det i møte med ufattelig menneskelig lidelse, i møte med urettferdighet og ondskap, slik det kommer tydelig til skue i Holocaust, synes i sannhet å være en himmelsk tyrann. Løftet om oppstandelsen fra de døde ved historiens ende, kan ikke rettferdiggjøre den ufattelige ondskap og lidelse som rammer mennesker i dette livet. Jeg vil derfor hevde Guds overnaturlige inngripen innebærer et etisk problem som det ikke finnes et enkelt teologisk svar på. Et hvert forsøk på å løse lidelsens problem innebærer en relativisering av menneskers lidelse.

Erfaringsmessig vil dette være et grunnleggende problem for de fleste mennesker, hvordan skal vi kunne tro på Guds overnaturlige inngripen i vår verden, ved Jesu oppstandelse fra de døde, når vi selv ikke har noen erfaring med en slik overnaturlig inngripen. Dette er ikke bare et etisk problem, men det griper om vår grunnleggende erfaring av dødens realitet.

Ingen vet hva som venter etter døden. Jeg er åpen for at det kan finnes et liv etter dette, men jeg kan ikke tro at en kropp som har ligget i graven i tre dager kan vekkes til live igjen, jeg tror heller ikke at min egen kropp vil vekkes til live igjen etter at den har råtnet og det bare er et skjelett som finnes igjen, for å ikke snakke om hvis kroppen er kremert og blitt til aske og støv.

Jeg tror altså at alle våre jordiske kropper til sist blir til jord, og at de forblir jord og støv. De går tilbake i jordens kretsløp og det biologiske materiale som finnes kroppen blir slik resirkulert, slik sett kan det sies at våre kropper blir gjenreist til nytt liv, men det dreier seg ikke lenger om mitt liv i en jordisk kropp. Dette handler om elementær fysikk og biologi, og om døden som en realitet som ikke kan reverseres.

Det skjer iblant medisinske undre, når et hjerte som har sluttet å slå begynner å slå igjen, eller når en kropp som har ligget i koma i lang tid igjen blir fylt med liv, men dette må sies å være noe annet enn at en kropp som er i ferd med å gå i forråtnelsen blir vekket til live igjen, slik det skildres når Lasarus vekkes til livet av Jesus.

Jeg troraltså ikke på en reversering av døden, at en død kropp vekkes til live igjen, at kroppens biologiske funksjoner starter igjen, og at hjernen begynner å fungere igjen. Hva som skjer med menneskets bevissthet etter døden er slik jeg ser det et annet spørsmål, selv om det også kan sies å være vanskelig å tenke seg at bevisstheten eksisterer uten hjerne og kropp. Jeg vil også hevde at ethvert forsøk på å gi en konkret skildring av hva som skjer «etter døden», bærer i seg en fare for flukt fra livet her og nå.

Det kan selvsagt innvendes at Jesu oppstandelse pr. definisjon er et under som vi like lite kan forstå som at livet oppstår fra ingenting på skapelsens første dag. Men jeg tror altså at det finnes en langt mer jordisk forklaring på hvordan oppstandelsestroen oppstod.

Hva var det så som skjedde, dette som er utgangspunktet for kirkens tro på Jesu oppstandelse fra de døde, er det bare en simpel løgn, et eventyr som ble skapt av de første etterfølgerne etter Jesus. Jeg tror ikke det er så enkelt, jeg tror ikke oppstandelsestroen dreier seg om en løgn, jeg tror det handler om at disiplene og Jesu etterfølgere faktisk erfarte noe som fikk dem til å tro at Jesus var oppreist fra de døde. Spørsmålet blir derfor hva denne erfaringen dypest sett handler om.

Det er vanskelig å komme utenom fortellingen om den tomme graven, for meg blir også dette stående som et mysterium. Jeg er altså åpen for muligheten at utgangspunktet for oppstandelsestroen er den tomme graven, men hva som ligger bak dette kan vi ikke si noe sikkert om. Den tomme graven kan referere til en konkret hendelse, samtidig som den kan sies å fange inn symbolsk og metaforisk at døden ikke kunne holde Jesus som sin fange.

Oppstandelsesvitnesbyrdene har klart mytologiske trekk, som gjør en bokstavelig forståelse vanskelig, jeg har til gode å møte en teolog som faktisk tror at de døde sprang frem fra sine graver (Matt 27.52) ved Jesu død på korset. Få teologer vil tenke seg at graven ble åpnet slik Matteusevangeliet beskriver det, ved jordskjelv og en engel som steg ned fra himmelen, likevel vil de aller fleste holde fast på at det faktisk skjedde, at Jesu steg ut fra graven med en kropp som var forvandlet og oppreist fra de døde.

Hvordan er det så mulig å forstå oppstandelsen som noe annet enn en konkret og rent faktisk historisk hendelse? Jeg tror det dreier seg om noe annet, en erfaring som mange mennesker også i dag har, erfaringen av å møte igjen en avdød.

Et slikt møte med avdøde kan forstås på flere vis, det kan skje i drømmer, men det kan også skje i visjoner og opplevelser i våken tilstand. Som regel handler dette om en visuelle opplevelser, men det kan også dreie seg om å høre den avdødes stemme, og noen ganger kan det også handle om opplevelser av fysisk berøring.

Slike erfaringer blir fort avskrevet som hallusinasjoner, eller fenomen som kan reduseres til menneskets psyke. Jeg vil ikke her gå inn på om det innebærer noe mer enn en subjektiv opplevelse, altså om det kan sies å være en erfaring av noe som er av objektiv virkelighet, og et reelt møte med avdøde. Det som er relevant i denne sammenhengen er at det er et velkjent fenomen, som sier noe om hvordan mennesker også i dag erfarer å møte avdøde som har stått oss nært. Jeg tror altså at vi kan forstå Jesu oppstandelse med bakgrunn i visjoner og erfaringen av Jesu nærvær, etter hans død på korset.

Møtet med døden kan være en traumatisk erfaring for de som står igjen, spesielt når døden er brå og brutal. Når den i tillegg kombineres med opplevelse av skyld og svik, som disiplene erfarte, så kan vi forstå noe av bakgrunnen for disiplenes reaksjon på visjoner av Jesu nærvær etter hans død. Kanskje oppstandelsestroen slik sett handler om en erfaring av nåde og tilgivelse, og at dette dermed blir utgangspunktet for den kristne tro.

De første kristne har grepet til det gamle testamentet for å søke å gi mening til Jesu meningsløse død på korset. De har funnet motiv om Herrens lidende tjener i Jesaja 53, de har funnet fortellingen om Jona som var tre dager i hvalens buk, og de har funnet tekster hos profeten Esekiel og i Daniels bok som omtaler hvordan Gud skal vekke de døde til live igjen. I det gamle testamentet har de slik funnet materiale som har bidratt til fortolkningen av Jesu død og beretningene om hans oppstandelse, slik vi finner det i det nye testamentet.

Det eldste skriftlige vitnesbyrdet om oppstandelsen finnes i brevene etter Paulus. Disse ble skrevet rundt 20 år etter hendelsen som er utgangspunktet for oppstandelsestroen. Paulus sitt eget møte med den oppståtte Kristus har tydelig karakter av å være en visjon, han blir blendet av et sterkt lys og hører Jesu stemme, det dreier seg altså ikke om et møte med en fysisk kropp.

Likevel er det tydelig at det allerede før Paulus har foreligget et vitnesbyrd om Jesu legemlige oppstandelse fra de døde, for dette er et premiss for hvordan Paulus skildrer sin egen erfaring.  Det har blitt hevdet at Paulus har en «åndelig» forståelse av oppstandelsen, men jeg vil altså hevde at han deler evangelienes forståelse av oppstandelsen som en konkret hendelse, der Jesus fysisk stod opp fra de døde. Likevel vil jeg altså problematisere en slik konkret og fysisk forståelse av oppstandelsen.

Oppstandelsesvitnesbyrdet i evangeliene og hos Paulus blir formidlet gjennom fortellinger som jeg vil hevde har en grunnleggende mytologisk karakter, hvilke erfaringer som ligger bak disse fortellingene er skjult, og vi kan bare spekulere i hva dette dypest sett handler om, slik jeg her skisserer. Jeg vil derfor argumentere for at vi ikke kan forstå oppstandelsesvitnesbyrdene som historiske vitnesbyrd, selv om de kan sies å formidle erfaringer som har sitt feste i historiske menneskers liv.

Mange vil tenke at en slik forklaring vil innebære at kristendommen bygger på en illusjon eller hallusinasjon, og at den slik mister sin troverdighet og relevans for våre liv. Det er også en sannhet i dette, hvis premisset er at religiøs tro relaterer til en konkret overnaturlig virkelighet.

Likevel vil jeg hevde at det er mulig å forstå troen på et annet vis, som et speilbilde av livet selv, der vi i fortellingen om Jesu død og oppstandelse ser våre egne liv forklaret. Det dreier seg ikke om legemets oppstandelse en gang etter døden, ved historiens ende, men derimot vår egen erfaring av livet seier over døden.

Noen vil kanskje si at dette er tåkeprat, men et menneske som har opplevd dyp sorg, depresjon eller rusavhengighet vil vite dette, at det faktisk er mulig å erfare å bli reist opp fra graven og satt fri fra dødens makt, også i dette livet.

Bibelen og evangelienes beretninger om Jesu død og oppstandelse fortsetter slik å være en del av mitt liv, og hvordan jeg forstår meg selv, selv etter at jeg ikke lenger kan tro på en fysisk oppstandelse fra de døde. Hva som skjer etter døden, vet jeg ikke, kanskje våkner jeg en dag til et helt nytt liv, og en helt ny eksistens i det hinsidige, men for meg er det dette livet som teller, det er her jeg erfarer livskraften og dødskreftene som kjemper om mitt liv.

Read Full Post »

I en liten landsby bodde det en katolsk prest. Hver dag feiret han messe i den lille kirken i landsbyen. Det var ikke mange som kom til messe på en hverdag, men det var en liten og trofast flokk, flest gamle koner og noen eldre menn. 

Landsbypresten likte å feire messe, han opplevde mysteriet hver gang han løftet hostien og kalken med vin, hver gang han knelte ned i ærefrykt for de konsekrerte nattverdelementene, Jesu legeme og blod.

Likevel opplevde presten å være i en troskrise, det ble stadig vanskeligere å lese i Bibelen og å be. Han kjente på en trassig motstand mot alt som var fromt, og det kjentes som om Gud var langt borte.

En dag kom det en fattig kvinne med et lite barn til landsbyen. Barnet kunne ikke være mer enn et år gammelt, og snart tok de plass på kirketrappen, der de satt ved inngangspartiet og tigget mens folk gikk inn og ut av kirken. 

Presten kjente først på irritasjon over denne tiggeren som plagde folk som kom til kirken, han var redd for at noen skulle føle seg presset til å gi, og han var også redd for at noen skulle holde seg unna kirken.

Samtidig ble presten fylt av omsorg for denne kvinnen og hennes barn, han ble oppriktig trist ved tanken på at hun måtte tigge for å overleve.

Etterhvert begynte presten å invitere kvinnen og barnet inn i kirken når det var messe. Moren satte seg med barnet på fanget bakerste i kirken og fulgte med på det som foregikk ved alteret, men hun kom aldri frem når nattverden ble delt ut. 

Etter messen var ferdig ble det etterhvert en vane at presten inviterte kvinnen og barnet ut i sakrestiet, der han delte et enkelt måltid med dem, han ble kjent med denne kvinnen og hørte hennes historie.

Hun fortalte en historie om fattigdom og lengselen etter et bedre liv for seg selv og hennes barn. Presten lyttet sørgmodig, han kjente på avmakten, for han visste hvor vanskelig det var å komme ut av fattigdom og nød, og det var begrenset hva han kunne gjøre for å hjelpe kvinnen og hennes barn.

Det gikk mot vinter og det var for kaldt for kvinnen å sitte utenfor kirken og tigge, men de fortsatte å komme til kirken hver dag når det var messe.

Presten gledet seg over dette, og han så frem til hvert måltid de delte sammen i sakristiet. Når barnet smilte var det som om livet selv ble gitt ham i gave, og sakte men sikkert var det som om han fikk tilbake troen. Kvinnen og barnet hadde gitt han en dypere mening med prestetilværelsen.

Gjennom adventstiden brukte presten mye tid på å forberede seg på julen, han satt i stillhet og mediterte over julens mysterium, at Gud kom til jorden, i barnet i krybben.

Endelig ble det jul og tid for julegudstjenesten. Kirken var fullsatt med folk, det var ikke lenger bare de gamle konene og et par menn, kirken var full av mennesker i alle aldre, voksne og barn. 

Presten syntes han holdt en riktig fin preken, og var i ferd med å feire nattverden, men i det han løftet hostien foran menigheten skimtet han kvinnen og barnet som satt bakerst i kirken.

Det var som om et lyn gikk i gjennom kroppen, et jordskjelv som fikk beinene til å vakle under prestekjolen. I det samme han brøt nattverdbrødet i to, var det som om det var hans eget hjerte som revnet. Presten slapp hostien og stormet nedover midtgangen med menigheten som forskrekkede tilskuere. Var presten blitt gal?! Hva var det som skjedde?! 

Det kunne se ut som om presten var på vei ut av kirken, men i det han kom til bakerste benk, falt han på kne foran kvinnen og barnet, han så ned og hvisket med skjelvende stemme, «tilgi meg herre, for at jeg ikke forstod at det var deg!» Med det samme hørte presten en stemme si «den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.» 

I en lang stund satt presten der på kne, mens tårene rant ned over kinnene på både han og kvinnen. I kirkebenkene spredte det seg uro, folk snudde seg og hvisket, hvordan kunne en slik skandale skje på selveste julaften, de så med vantro på den gamle presten som tydeligvis var blitt gal.

Etter en liten stund begynte folk å forlate kirken, noen ristet på hodet mens de gikk forbi presten og kvinnen med barnet. Men flere opplevde å se et underfullt lys bakerst i kirken, og når de kom ut på kirketrappen pekte barna opp mot himmelen, der en stjerne lyste så klarere enn det noen kunne huske å ha sett.

Read Full Post »

REMs Ikoniske sang fra «Out of time»(1991) er en av de store slagerne fra tidlig 90-tall, og den var med på å gjøre REM til et av verdens største band.

Det er et av bandene jeg forbinder med 90-tallet, da jeg for alvor åpnet ørene for pop og rock. Som mange av REMs sanger har «losing my religion» en ganske kryptisk tekst, det er ikke helt enkelt å forstå hva den handler om. Likevel griper tittelen umiddelbart det som er stadig flere menneskers erfaring i vår kultur, av å miste troen på Gud, kirken og organisert religion.

Det er ikke åpenbart at det er religiøs tro teksten egentlig handler om, men jeg vil hevde at den uansett kan gis en religiøs og teologisk fortolkning.

Life is bigger
It’s bigger
And you, you are not me
The lengths that I will go to
The distance in your eyes
Oh no, I’ve said too much
I set it up

Tro handler om vår relasjon til det som er større en vi kan gripe, det som vi aldri helt kan forstå, livet selv. Det handler også om erfaringen av å være fremmede for hverandre, og avstanden mellom oss som mennesker.

Paul Tillich definerte tro som «ultimate concern,» vårt «ytterste anliggende», altså det i våre liv som vi gir en ubetinget verdi. Dette trenger ikke å handle om religion i en snever forstand, det kan handle om alt det som vi setter vår tro til, enten det dreier seg om andre mennesker, familie, eller mer abstrakte størrelser som politikk eller ideologi.

Kanskje handler teksten om tapet av et menneske som du har elsket eller satt din tro til, og denne erfaringen ligner på et religiøst meningstap, der livet faller sammen ved tapet av den som gav livet mening og innhold.

That’s me in the corner
That’s me in the spotlight
Losing my religion
Trying to keep up with you
And I don’t know if I can do it
Oh no I’ve said too much
I haven’t said enough

Teksten gir også mening ut fra en et snevrere religiøst perspektiv, i vår sekulariserte del av verden står den som et vitnesbyrd om et religiøst meningstap, altså tapet av religion som en meningsbærende størrelse i livet.

Å miste troen, er en eksistensielt rystende erfaring for den som tar troen på alvor, fordi det dreier seg om relasjonen til livet selv, ikke bare i forhold til troen, men også i forhold til ens egen identitet.

Selv har jeg opplevd dette religiøse meningstapet, det har vært en prosess som har pågått i flere år, og som for min del handler om et tap av troen på en overnaturlig virkelighet, der Gud er et opphøyd himmelsk vesen som krever vår lydighet og tilbedelse.

Det dreier seg om et religiøst meningstap når det gjelder troen på at det finnes en endelig løsning på lidelsen og det onde som er en del av menneskelivet. Slik tvinges jeg til å konfrontes med det lidelsen, det onde og erfaringen av meningsløshet, uten å kunne klamre meg til at dette finner sin endelige løsning i det hinsidige.

Erfaringen av et religiøst meningstap er ikke bare et resultat av sekularismen, det kan også gis en teologisk fortolkning. Dietrich Bonhoeffer skrev om dette mot slutten av sitt liv, mens han satt i nazistenes fangenskap og ventet på sin dødsstraff.

I denne situasjonen, ventende på sin egen død og overgitt til den absolutte ondskap, fødtes visjonen om en «religionsfri kristendom.» Det er ikke helt lett å få taket på hva dette innebærer, Bonhoeffer etterlot ingen systematisk teologi i brevene fra fengselet, men snarere fragmenter som står åpen for fortolkning.

Hva kan en «religionsløs kristendom» handle om? Er det en kirke uten Bibel, bekjennelse, ritualer og kirkerom?! Jeg tror ikke at det var dette Bonhoeffer hadde i tankene, men han stilte seg kritisk til en kirke og en kristen tro, som var i stand til å omfavne Nazismen som ideologi. Når totalitære ideologier og fascisme omfavnes av kristne, så viser det hvor lite troen i sin ytre form kan bety.

Det Bonhoeffer så for seg var derimot en kristen tro som innebærer en livsform istedenfor å dreie seg om en religiøs bekjennelse. Kanskje innebærer det også et skifte fra å forstå Gud som et overnaturlig vesen i det hinsidige, som krever vår lydighet og tilbedelse, til å relatere til den Gud som åpenbares i våre sårbare liv når vi våger å elske og å følge den vei som Jesu liv vitnet om.

Every whisper
Of every waking hour
I’m choosing my confessions

En slik eksistensiell forståelse av troen dreier seg ikke om å kunne svare riktig på dogmatiske spørsmål, det handler om å bekjenne troen gjennom livet slik det leves fra time til time.

Troen som en livsform er noe jeg kan omfavne, for i erfaringen av et religiøst meningstap, så åpnes det et nytt rom for tro som livsform, en livsform som dreier seg om hengivelse, tillit og kjærlighet i møte med dette livet.

Read Full Post »

Historiens ende

35 Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. 36 Men den dagen og timen kjenner ingen, ikkje englane i himmelen og heller ikkje Sonen, berre Faderen.37 Som i Noahs dagar, så skal det vera når Menneskesonen kjem. 38 I tida før storflaumen åt og drakk dei, gifte seg og vart bortgifte, heilt til den dagen då Noah gjekk inn i arka, 39 og ingen skjøna noko før flaumen kom og tok dei alle. Slik skal det òg vera når Menneskesonen kjem. 40 Då skal to menn vera ute på marka; éin blir henta, éin blir att. 41 To kvinner skal mala saman på kverna; éi blir henta, éi blir att.
42 Så vak då! For de veit ikkje kva dag Herren dykkar kjem. 43 Men det skal de vita: Dersom husherren visste kva tid på natta tjuven kom, så ville han vaka og ikkje la han bryta seg inn i huset. 44 Difor skal de vera førebudde, de òg! For Menneskesonen kjem i ein time de ikkje ventar det. Matt 24,35-44

Dagens tekst er en utfordring for meg som prest, for jeg skal innrømme at jeg har store problem med å komme til rette med den og de andre tekstene i Bibelen som omhandler det som på teologien språk kalles for eskatologi, altså læren om de siste tider.

Jesus og de første kristne levde i en virkelighetsforståelse, der historiens ende var nær, ja mye kan tyde på at de forventet at det skulle skje allerede innenfor deres levetid. De forventet Guds overnaturlige inngripen i historien, og dommen over verdens ondskap og urett.

Dette var en del av Jesu forkynnelse som vi ikke kan komme utenom, det er dette som fikk Albert Schweizer til å kalle Jesus for en apokalyptisk forkynner. Apokalypse betyr bokstavelig talt å «løfte bort sløret», altså å åpenbare, og i en slik forståelse blir Jesus den som løfter bort sløret og åpenbarer det som skal skje ved historiens ende.

Et slik apokalyptisk preg, ble forsterket av de første kristne, i møte med forfølgelser og lidelse, forstod Jesus som han som skulle komme med Guds dom over verdens ondskap. Dette preger både evangeliene og brevene i det nye testamentet.

Paulus mente blant annet at det var best å ikke gifte seg og få familie, fordi enden var nær. Et slikt endetidsperspektiv når sitt høydepunkt i Bibelens siste bok, Johannes åpenbaring.

Johannes sitter på øya Patmos og skriver mot slutten av det første århundre, under kraftige forfølgelser av de kristne, han skriver om Guds dom over antikrist og Kristi motstandere i verden. Mye kan tyde på at han hadde den romerske keiseren Domitian eller Nero i tankene. Han maler et visjonært og dramatisk bilde av Guds voldsomme inngripen i vår verden, og det endelig slaget mellom Kristus og antikrist ved Harmageddon.

Det er fra Johannes åpenbaring at mange av forestillingene om de siste tider kommer. Dette er forestillinger som er særlig viktige innenfor det som gjerne kalles amerikanskinspirert karismatisk kristendom. Der dyrkes forestillingen fra dagens tekst om at de troende skal rykkes bort til Guds himmel, mens de som blir igjen «left behind» må leve under herredømmet til antikrist i 1000 år.

Johannes profetier slo feil, Guds dom lot vente på seg, og i et par hundre år opplevde de kristne å være en forfulgt minoritet i Romerriket. Dette kalles gjerne for urkirken eller martyrenes kirke, en kirke som var tegnet med martyrenes blod.

I stedet for Guds overnaturlige inngripen og dom over historien, skjedde det som nok ble sett på som et mirakel blant de kristne, kirken gikk fra å være en liten og forfulgt religiøs sekt, til å bli en dominerende maktfaktor i samfunnet. Vi kjenner historien om Keiser Konstantin som omvendte seg og gjorde kristendommen til statsreligion i Romerriket.

Dette innebar et definitivt skille i kirkens historie, som forandret de kristnes selvforståelse, nå var det kirken selv som fikk makt til å felle dom over mennesker, og forfølge dem som var annerledes tenkende.

Denne historien, med kirken som en maktfaktor i samfunnet, har vart helt frem til våre dager. Men noe er i ferd med å endre seg, kirken er i ferd med å miste sine privilegier og sin makt i samfunnet og dette fører til at vi må spørre hvordan vi skal forstå oss selv som kirke. Hva er kirkens kall og oppdrag i vår verden i dag.

Paradokset er altså at vi har arvet vår forståelse av endetiden fra det som på mange måter startet som en jødisk endetidssekt, som hadde sitt utgangspunkt i en karismatisk endetidspredikant.

I vår kirke har vi vanskelig for å komme til rette med disse tingene, med Jesu forkynnelse om fortapelse, helvete og dom. Vi har på sett og vis arvet et konkursbo fra de første kristne, som vi ikke helt vet hva vi skal gjøre med.

Mange teologer og prester i vår kirke løser dette med å forkaste alt som har med fortapelse og helvete. De forkynner frimodig at alle blir frelst, og det kan synes som en forlokkende løsning. Ingen vil vel dømme folk til helvete og fortapelse i dag, og de som gjør det blir fort stemplet som mørkemenn og svovelpredikanter.

Det er vanskelig å tro på fortapelse og et helvete etter døden, en slik tanke synes dypt inhuman. Det finnes nok av helvete på vår jord, slik vi så det under andre verdenskrig, i nazistens dødsleire, men også slik vi kan se det i våre dager, i Syria, og steder der krig og ufred rår.

Helvete kan også være nært våre egne liv, i form av rusmisbruk, depresjon og angst. Men å si at mennesker går fortapt etter døden, strider for mange av oss, mot en grunnleggende forståelse av at hvert menneske på jorden er skapt og elsket av Gud.

Det som kompliserer saken er at det er like vanskelig å komme til rett med tekstene som handler om himmel og et evig liv etter døden. Lengselen, håpet og drømmen om et liv uten sykdom, lidelse og død, ligger dypt nedfelt i oss, jeg tror alle lengter etter forløsningen og å bli satt fri fra alt som er vondt her i vår verden og i våre liv.

Likevel så er det umulig å tenke seg et liv uten lidelse, sykdom og død, fordi det ville frarøve oss det som gjør oss til mennesker, altså vår sårbarhet og at vi har forgjengelige jordiske kropper.

Døden er en del av våre kropper helt fra vår fødsel, ja allerede i mors liv er døden til stede, i form av programmert celledød. Det er denne celledøden som gjør at kroppen vår fornyes og at nye og friske celler får komme til, slik at vi kan vokse og utvikle oss som mennesker.

Det er umulig å tenke seg et fullkomment liv, fordi det ville frarøve oss vår menneskelige verden, en verden som er preget av sårbarhet. Hvis drømmen om det et liv uten lidelse ble virkelig, ville vi bli som kong Midas, i det alt ble forvandlet til gull, det ville til slutt være en forbannelse.

For det er vår sårbarhet som mennesker som gir livet sin intensitet og gjør det vakkert, det er sårbarheten som gir oss våre relasjoner og kaller frem kjærligheten og omsorgen i oss. Det er sårbarhet som gjør at vi er avhengig av hverandre, fra vi kommer inn i verden som små hjelpeløse barn, til vi engang forlater denne verden og dette livet.

Men midt i vår verden, bryter Guds rike frem, iblant oss, når vi møtes som sårbare mennesker, og skjenker hverandre kjærlighetens gave. Drømmen om et liv uten lidelse vil vi alltid bære med oss, og den må være et kall til å arbeide for en mer rettferdig verden.

Samtidig må vi leve våre liv utenfor det lovede land, utenfor edens hage, det er dette som er menneskelivets grunnleggende betingelser og her har vi også vår frihet og verdighet.

Himmelen og jorden skal en dag forgå, dette forteller også vitenskapen oss. Vår historie og våre liv har sin ende, men heldigvis kjenner ingen av oss timen eller dagen. Vi er overgitt til en vår begrensede kunnskap og viten.

Ingen av oss vet heller hva som skjer etter døden, selv ikke vi som prester og teologer. Jeg tror vi er dømt, til å leve livet her og nå, uten tanke for det som kommer etterpå. Men vi kan omfavne denne uvitenheten i tillit og tro til livets og kjærlighetens Gud, også i møte med døden og historiens ende.

Ære være faderen og sonen og den heilage ande, som var og er og vere skal, ein sann Gud, frå æve til æve. amen.

 

Read Full Post »

Older Posts »