Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Samfunn’ Category

Ved inngangen til tempelet for Apollon i Delphi skal det ha stått en innskripsjon på gresk, Gnothi Seauton. Det betyr kjenn deg selv, og disse ordene ble tilskrevet orakelet som talte på samme sted i transe, og som rådgav herskere og vise menn.

Andre kilder tilskriver det til det gamle Egypt, der det skal være knyttet til tempelet i Luxor. Dette tempelet hadde en ytre del som var tilgjengelig for alle, mens den indre delen bare var tilgjengelig for dem som var initierte og hadde vist seg verdige til å stige inn i det helligste.

I tempelets forgård sto det skrevet en annen innskripsjon, «kroppen er Guds tempel». Dette kan kanskje forklare hvorfor aforismen «kjenn deg selv» var så viktig både for egypterne og for grekerne, for den som kjenner seg selv, får også kjennskap til Gud og tilværelses Guddommelige side.

Ordtaket «kjenn deg selv» speiles også i Sokrates ord «Det uutforskede liv er ikke ved å leve». Slik kan ordtaket sies også å ligge bak hele filosofiens historie, gjennom kjærligheten til visdom og sannhet.

Evnen til å gjenkjenne sitt eget speilbilde er noe av det som kjennetegner mennesket, selv om det ikke er eksklusivt for mennesket. Det finnes også enkelte dyr som kan gjenkjenne sitt eget speilbilde, enten det er snakk om menneskelignende aper, katter eller hunder.

Men menneske synes å være det eneste dyret som er i stand til å reflektere over sin egen eksistens, dvs. det reflekterer over at det er adskilt fra resten av verden.

Det er tidlig i barndommen at menneske kommer til denne erkjennelsen, først gjennom gjenkjennelsen av sitt eget speilbilde, og så ved den gryende erkjennelsen for at dette av et jeg er adskilt fra resten av verden. Før dette er verden utenfor bare en forlengelse av selvet, noe som barnet forsøker å kontrollere.

Selverkjennelsen fyller menneske med angst, for å være adskilt fra resten av verden innebærer også å være sårbar. Mytologisk sett uttrykkes denne selverkjennelsen i syndefallet, der Adam og Eva spiser frukten av kunnskapens tre, og ser at de er nakne og sårbare. Før dette øyeblikket lever de i det som Kirkegaard kaller den drømmende uskyld.

Denne tilstanden før syndefallet, før selverkjennelsen, kan sies å være perioden i et barns liv, da det lever i en symbiose med sin mor, og umiddelbart får tilfredsstilt sitt behov for nærhet og næring. Dette er en erfaring som mennesket bærer med seg gjennom livet som en nostalgisk og melankolsk lengsel, etter at denne tapte verden av fullkommen enhet, skal gjenopprettes.

Mennesket bærer slik i seg konfliktfylte følelser, på den ene siden bærer det i seg denne lengselen etter enhet, å kunne falle tilbake i sin drømmende uskyld, på den andre siden bærer det i seg lengselen etter å bryte fri og bli et selvstendig individ.

Selverkjennelsen følger mennesket gjennom livet i en ambivalens, mellom det som er kjent og ukjent. For mennesket er aldri fullstendig kjent ovenfor seg selv. Det finnes krefter i det underbevisste som preger mennesket, demoner som kan rive det i stykker, så lengde disse ikke blir brakt frem i bevissthetens og selverkjennelsens lys. Dette kan sies å ligge bak psykoanalysen og analytisk psykologi slik vi kjenner det fra Freud og Jung.

Mennesket bærer i seg ikke bare selverkjennelsen, men også selvbedraget, det bærer i seg evnen til ikke bare å fremstille seg selv gjennom bedrag ovenfor den ytre verden, det kan også bli et offer for dette bedraget selv. Selvbedraget er i virkeligheten et større problem for mennesket, fordi det ikke er i stand til å gjenkjenne løgnen, slik kan selvbedraget bli til en livsløgn. Altså en falsk fortelling om eget liv.

Spørsmålet er om mennesket er i stand til å se sannheten om sitt eget liv, eller om det til en viss grad er avhengig av livsløgnen for å kunne tolerere seg selv og sin egen tilkortkommenhet. I skuespillet Villanden gir Ibsen en presis diagnose av livsløgnens plass i et menneskes liv: «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme»

Dette må sies å være en tragisk erkjennelse, for her blir løgnen selv et uttrykk for en sannhet om menneskelivet. Paradokset er likevel dette, et menneske som erkjenner at livet bærer i seg en forestilling, ikke bare ovenfor andre mennesker, men også ovenfor en selv, settes i stand til å erkjenne livsløgnen og frigjøre seg fra denne.

Reklamer

Read Full Post »

Er mitt liv forutbestemt, determinert, av forhold og krefter som ikke er under min kontroll, av arv og biologi, av Gud, er jeg dømt til min egen skjebne?! Dette er spørsmål av en eksistensiell art som har fulgt mennesket så lenge det har kunnet reflektere over sitt eget liv. Forholdet mellom frihet og skjebne er grunnleggende for ethvert menneskes erfaring av å være et subjekt i sitt eget liv, det ligger bak enhver tanke om individets frihet og selvbestemmelsesrett.

Forholdet mellom skjebne og frihet er også et grunnleggende teologisk spørsmål, det dreier seg om menneskets forhold til Gud og dets forhold til verden. Luther uttrykte dette ved å si at mennesket er ufritt i relasjon til Gud, det kan ikke gjøre noe til eller fra når det gjelder sin egen frelse, bortsett fra å ta imot den i tro. I relasjon til verden er mennesket ifølge Luther derimot fri til alle ting, samtidig som synden også binder mennesket med sitt selvbedrag, og gjør at det blir innkrøkt i seg selv.

Den sveitsiske reformatoren Jean Calvin gikk lengre enn Luther, han hevdet ikke bare at mennesket ikke kan gjøre noe for sin egen frelse, han hevdet også at mennesket var forutbestemt til frelse eller fortapelse allerede før sin egen fødsel. Dette blir kalt for læren om den dobbelte predestinasjon, der forutbestemmelsen til frelse eller fortapelse ligger i selve ordet.

Calvin kunne hente støtte for denne læren blant annet fra Efeserbrevet 1:4; «I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil… 5 og etter sin egen gode vilje avgjorde han på forhånd at vi skulle få rett til å være hans barn ved Jesus Kristus.»

Dette skriftstedet understreker altså at mennesket ble utvalgte før verdens grunnvoll ble lagt, og Calvin konkluderte med at Gud i sin suverenitet er fri til å gjøre som han vil, mennesket kan bare underkaste seg Guds vilje. Denne forståelsen av forholdet mellom Gud og mennesket kan sies å være et kjennetegn ved reformert teologi og den reformerte kirke, som ble grunnlagt av Calvin og hans med-reformator Ulrich Zwingli.

Læren om den dobbelte predestinasjon kan sies å være fremmed for vår tid, der individets frihet til å bestemme over sitt eget liv er grunnleggende. Denne læren strider også mot forestillingen om at hver menneske bærer i seg Guds bilde, og at det er Guds gode vilje at alle mennesker skal bli frelst.

Menneskelivets ukrenkelighet og at alle mennesker har like mye verdi ligger bak tanken om menneskerettigheten, og det lar seg også speile i kirkens teologi. Stadig flere forlater forestillingen om en fortapelse og et helvete som venter de som ikke har den rette tro, og enda mer fremmed er tanken om at Gud skal ha forutbestemt et menneskets evige skjebne.

Den dobbelte predestinasjonslæren gjør at frelsen verken kan sees som et resultat av gode gjerninger eller av tro. Slik sett kan den også sies å stride med Luthers fremheving av at Guds rettferdighet og frelse blir gitt ved troen alene.

Sett fra et liberalt ståsted innebærer den dobbelte predestinasjon at Gud er en despotisk tyrann som ikke gir mennesket noen frihet i forhold til sin ytterste skjebne. Derfor har læren om den dobbelte predestinasjon blitt forkastet av de fleste teologer i våre dager.

En som derimot forsvarer læren om den dobbelte predestinasjon er den marxistiske filosofen Slavoj Žižek, som paradoksalt nok har gjort seg til talsmann for det han kaller «kristen ateisme.» Ifølge Žižek er denne læren verdifull, fordi den gjør at frelsen ikke kan kjøpes, verken i bytte med troen eller gode gjerninger, slik blir den et resultat av ren nåde.

Žižek er kritisk til enhver forståelse som innebærer at frelsen blir en transaksjon mellom Gud og mennesket, der mennesket betaler for frelsen enten gjennom sine gjerninger eller ved sin tro. Den dobbelte predestinasjonslære gir slik Žižek ser det, mennesket en frihet til å leve fri fra alle krav om riktig gjerning eller tro, fordi det uansett ikke kan gjøre noe til eller fra i forhold til sin egen frelse.

Dette kan sies å være i konflikt med sosiologen Marx Webers tese om «Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd», der den dobbelte predestinasjon og den protestantiske pliktetikken står som et premiss for fremveksten av kapitalismen. Når mennesket er predestinert, forutbestemt til frelse og fortapelse, blir det ekstra viktig å vise at du er blant de som er utvalgte til frelsen, og dette skjer nettopp gjennom et nøysomt og gudfryktig liv.

Når kirken i dag har forlatt læren av den dobbelte predestinasjon, er den likevel ikke fullstendig fraværende i vårt samfunn. Paradoksalt nok dukker den frem igjen i en ny og sekulær form, kledd i et vitenskapelig reduksjonisme.

Ateistiske tenkere som Sam Harris og Daniel Dennett er i dag blant dem som med størst iver angriper tanken om den frie vilje. Determinismen belegges i hjerneforskning og nevrologi, som viser at vi mennesker tar valg allerede før vi er bevisste på dette valget.

En slik determinisme er selvsagt også begrunnet i avvisningen av at menneske har en sjel eller ånd, og dermed ikke er noe mer enn rent fysiske, biologiske og kjemiske prosesser.

Problemet med en slik determinisme, i likhet med predestinasjonslæren, er at den strider med den grunnleggende menneskelige erfaringen av å ta helt hverdagslige valg, for eksempel om hva en skal spise eller hvilke klær en skal ha på seg, det strider også med erfaringen av å selv styre over de store livsvalgene knyttet til utdanning, yrke, valg av livspartner osv.

Vi befinner oss dermed fortsatt i spenningen mellom erfaringen av å ha en fri vilje, og tanken om at alt er forutbestemt, determinert, at vi er dømt til vår egen skjebne. Kanskje finnes sannheten et sted midt mellom. Vi lever livet i spenningen mellom forhold vi ikke selv styrer over, og det livsrom som vi selv kan innvirke på.

Om jeg alt jeg gjør er determinert på forhånd vet jeg ikke, men selve erfaringen ved å være i live, i møte med glede og sorg, er uløselig knyttet til denne opplevelsen over at jeg selv er ansvarlig for mitt eget liv, på godt og ondt. Jeg velger derfor å tro at disse ordene er skrevet som et resultat av min tankes frihet, selv om den unektelig er begrenset av forhold som ikke er under min egen kontroll.

Read Full Post »

At noe er hellig innebærer at det er av ubetinget verdi, det er noe som det ikke kan forhandles med, noe som ikke har en pris, noe som ikke kan gjøres til en del av et marked av varer og tjenester.

Det hellige innebærer at det er noe som bryter med nihilisme og postmodernismens påstand om at alle fortellinger og fortolkning er like gyldige, altså likegyldige. Slik bærer det hellige i seg et verdimessig hierarki. Innenfor dette hierarkiet, representerer Gud den høyeste verdi, det ubetingede, som i seg selv er kilden til alt som er av verdi, livet selv.

Hva skjer med en kultur og et samfunn, når dette hierarkiet av verdier kollapser, når det ikke lenger finnes en absolutt og ubetinget autoritet, når livet selv demokratiseres gjennom en nihilistisk likestilling av alle verdier?

Spørsmålet er om det fortsatt finnes noe som kan kalles hellig i vårt samfunn, noe som er av ubetinget verdi? Selv i et sekularisert samfunn vil jeg hevde at det er noe som er kan kalles hellig, og at dette kan favnes ved ord som menneskeverd og menneskerettigheter.

Fokus på menneskeverd og menneskerettigheter er et kjennetegn ved et liberalt samfunn, og disse verdiene kan sies å være den moralske målestokken i en sekulær kultur. Det er også verdier som kan finne sin forankring i den kristne forestillingen om at mennesket er skapt i Guds bilde.

Samtidig har vår kultur har blitt stadig mer navlebeskuende, og det kan argumenteres for at det er det narsissistisk mennesket som står i fokus når det gjelder hva som er hellig i vårt samfunn. Det er individets ukrenkelige rett til å definere sitt eget liv.

Slik sett har vi blitt oss selv nok, vi lar oss ikke definere av ytre autoritet, av Gud, vi har blitt autonome som mennesker. Det er vi som definerer hva som er hellig og av ubetinget verdi, og disse verdiene har i stadig sterkere grad blitt fokusert om individet, individets kropp og seksualitet.

I den grenseløse dyrkningen av helse, kropp og seksualitet, får disse en religiøs betydning og blir sett som det høyeste gode. Mennesket har slik erstattet Gud med seg selv, og plassert sin egen kropp på det sted der det før var Kristus som stod i sentrum.

I vår postmoderne kultur, der mennesket er den suverene herre over sin egen identitet, er det ikke lenger plass for den identitet som er gitt utenfra, fra Gud, fra naturen eller kulturen, dette blir noe som begrenser mennesket, og som det må frigjøre seg fra, i et grenseløse identitetsprosjekt.

 

Read Full Post »

Hellige Gud, himmelske Far, se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte. For Jesu Kristi skyld ha langmodighet med meg. Tilgi meg alle mine synder, og gi meg å frykte og elske deg alene. Amen.

Da jeg vokste opp visste jeg at disse ordene var sanne, jeg var en synder og jeg kjente lysten til det onde i mitt hjerte. Mitt svik gikk ikke først og fremst på mine gjerninger, for jeg var en snill og lydig gutt, jeg var sjenert og gjorde ikke mye utav meg, men jeg visste at jeg bar på egoisme og forbudte tanker.

Disse ordene synes fjerne nå, det er sjelden denne syndsbekjennelsen brukes i kirken i våre dager, selv om det ikke er så lenge siden den ble erstattet med «mildere og snillere» bekjennelser.

Ordet synd har vist seg å være problematisk for mennesker i vår kultur, det er et ord som forbindes med mørkemenn og en moralistisk fordømmelse av seksuelle minoriteter. Enkelte har derfor argumentert for at det er på tide å slutte å bruke dette ordet synd, i alle fall i en puritansk og pietistisk betydning.

Det ser ut til at ordet synd blir værende i kirkens vokabular, men meningen og bruken av ordet har endret seg. De siste tiårene har det gradvis skjedd en forskyving i kirken fra et fokus på individuell synd, til den kollektive synden. Fra seksualiteten til sosialetikken.

I dag handler ordet synd, slik det brukes i kirken, ikke lenger om hva mennesker gjør i senga eller hvem de har sex med. Det handler først og fremst om rettferdighet, miljø og forholdet til de fattige og undertrykte.

Den sosialetiske forståelse av ordet synd finner inspirasjon i «frigjøringsteologien» fra Sør-Amerika, der en marxistisk lesning av evangeliene spredte seg blant de fattige og undertrykkende. Denne teologien kom etter hvert også til den norske kirke, og har inspirert flere av kirkens ledende teologer.

Slik har det skjedd en vridning i kirken fra det konservative og borgerlige, til sosialetisk radikalisme. Den folkelige myten om mørkemenn og konservatisme er derfor ikke representativ for presteskapet i den norske kirke i dag. I hovedsak befinner presteskapet seg på den politiske venstresiden og det er en sosialetisk forkynnelse som dominerer kirken.

Det er altså ikke slik at synden har forsvunnet ut fra kirkens forkynnelse, den har isteden gått fra å være fokusert rundt menneskets seksualitet til å bli fokusert om sosial rettferdighet.

Kanskje kan dette sies å være mer i tråd med Jesu forkynnelse og budskap, men forkynnelsen står likefylt i fare for å bli moralistisk. Men det finnes også en sammenheng med at helvete og fortapelsen har forsvunnet fra kirkens forkynnelse, for å bli erstattet med prekener om klimakrise og sosial urettferdighet.

Der dyneløfting før var en del av kirkens forkynnelse er det i dag bilpanseret og søppel-lokkene som løftes for å kontrollere om mennesker lever opp til den sosialetiske standarden. Problemet er bare at moralismen synes å virke mot sin hensikt, de aller fleste kjenner på motstanden mot moralens pekefinger, enten det gjelder hvem de deler seng med eller hvilken bil de kjører.

Read Full Post »

Alle ting har sin begynnelse, en fortelling, en bok, historien, fortellingen om et liv. Bibelen begynner med dette, det første ordet i Bibelen er «I begynnelsen», «Genesis» på gresk, eller slik det står på grunnspråket hebraisk:  «Bereshit bara Elohim et hashamayim ve’et ha’arets», «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.»

Disse ordene fra en fjern fortid, bærer i seg fødselen av vår sivilisasjon, det handler om mennesket som våkner til seg selv, og spørsmålet om hvor det kommer fra, dette som gis et mytologisk språk gjennom skapelsesberetningene i Bibelen og andre hellige tekster.

Med dette skapes det en verden, universet som vi er en del av, tiden og rommet. Bevisstheten om dette, at livet har en begynnelse, at det er en lineær bevegelse, fra en begynnelse og mot en ende, er en ide som kanskje mer enn noe annet har preget den vestlige verden og kulturkrets, det er her vårt historiebegrep blir unnfanget.

Dette er noe som kan sies å være et grunnleggende kjennetegn unikt ved monoteismen, i jødedom, kristendom og islam. De er religioner som er sentrert om historien og historiens Gud. Tanken om en begynnelse bærer i seg forestillingen om skapelse fra ingenting, fra kaos. Dette preger monoteismens bilde av Gud som skaper ved sitt ord og ordner et kosmos fra kaoset.

I motsetning til monoteismens lineære tids og historieforståelse står de østlige religioner og naturreligioner som har en syklisk forståelse av tiden. Likevel er ikke dette skillet absolutt, syklusene i naturen, mellom dag og natt, uken, årets tolv måneder og fire årstider har også preget de monoteistiske religionene, slik vi ser det i skapelsesfortellingens syv dager.

Årets syklus går også igjen i kirkens liturgi, slik det kommer til uttrykk gjennom kirkeåret. Slik representeres selve spenningen menneskelivet leves i, mellom det lineære og det sirkulære. Vi har en historie som har en begynnelse, ved vår fødsel, og en ende ved vår død, men mellom disse to punktene lever vi et liv som er preget av syklusene i naturen som er utgangspunktet for vår tidsregning.

Menneskets liv er slik forankret i både naturens sykluser og i historiens lineære bevegelse, vi er en del av naturen og historien, og disse to er igjen forankret i hverandre, i tiden og rommet som setter grensene for våre liv.

Read Full Post »

Ordinasjon

I dag, 23. September, er det 10 år siden jeg knelte ned i Stavanger domkirke, og sa ja til å bli kallet til prest. Domkirken var fylt av mennesker, og vi satt der fremme ved alteret, 4. ordinander som skulle bli ordinert til prestetjenesten i den norske kirke.

Jeg knelte ned, stolaen ble lagt over mine skuldre, som et tegn på min ordinasjon, jeg avla ordinasjonsløftet og biskopen la sin hånd på mitt hode, rundt meg stod det flere som la hendene sine på meg i forbønn, det var venner, kollegaer og lærere, mennesker som betydde mye for meg.

Det var en høytidelig handling, en vigsling, som et bryllup, med løfteavleggelse. Det var starten på min tjeneste som prest i den norske kirke, etter 6 års teologistudium. De neste drøye 9 årene skulle jeg være prest i denne kirken.

Ordinasjon til prestetjeneste er en kirkelig handling, med bønn og håndspåleggelse, det er et ritual med eldgamle røtter, som finner sitt fundament i Bibelens ord og Jesu kall til sine etterfølgere. I ordinasjonen avgav jeg et løfte, en hellig ed, for Guds åsyn og i menighetens nærvær om å være tro til det kall jeg ble gitt som prest.

Jeg lovte å forkynne Guds ord klart og rent, slik det står i Den hellige skrift, og etter den norske kirkes bekjennelsesskrifter. Har jeg vært tro mot dette løftet? Har jeg forkynt evangeliet rent og klart? Hva innebærer egentlig dette å forkynne Guds ord rent og klart?

Spørsmålet er hva som menes med Guds ord, er det Bibelens ord, hvert ord i det nye og det gamle testamentet? I så fall finnes det ikke en eneste prest som forkynner rent og klart. For Bibelens ord er hverken rent eller klart, det er ofte ganske uklare ord, som står i motsetning til hverandre, det er fremmede ord fra en annen tid, ord som det er umulig å følge bokstavelig.

Min erfaring som prest er at jeg har måtte kjempe med Bibelens ord i møte med prekenteksten foran hver gudstjeneste jeg har hatt. Selvsagt finnes det Bibeltekster som det er enklere å preke over enn andre, men jeg har ofte kjent på maktesløsheten i å skulle forkynne ord som ikke enkel kan sies å tale inn i vår tid.

Jeg tror dette er noe som preger mange prester i kirken, og det fører gjerne til at prekenen blir en balansering mellom ulike grøfter, mellom enkle søndagsskolefortellinger, sosialetiske moralprekener, og sentimentale vitnesbyrd.

Å snakke om Guds klare ord har blitt ensbetydende med konservative predikanter som har en forestilling om at Bibelens ord kan kalles rent og klart, men svært få som har en teologisk utdannelse har en slik forståelse.

Teologi som fag ville ikke ha eksistert hvis Guds ord var klart og rent, i betydningen entydig og enkelt å forstå, teologien handler nettopp om å fortolke disse ordene, ut fra konteksten de er skrevet i, og inn i vår tid. Å fortolke Bibelteksten kan fort bli som å lete etter kjernen i en løk, det er lag på lag, som kan plukkes fra hverandre, og til slutt sitter en igjen med ingenting.

Lutherske teologer vil straks innvende at Guds ord ikke må forståes bokstavelig som Bibelens enkeltord, og si at uttrykket peker på det som er det som er Bibelens kjerne, forstått som åpenbaringen i Jesus Kristus. I følge kirkens teologi er det dette som Bibelen handler om og peker frem mot, det gamle testamentet med sin lov og sine profetier, og evangelienes vitnesbyrd om Jesus som den som åpenbarer hvem Gud er.

Men heller ikke Jesus er en entydig skikkelse, han er like flertydig som Bibelens ord. For det finnes en grunnleggende spenning i hvordan Jesus blir fremstilt i evangeliene, han er barmhjertig og mild på den ene siden, refsende og dømmende på den andre siden. Han kaller de små barna til seg i det ene øyeblikket og forkynner helvetes ild i det neste. Denne spenningen vil derfor finnes igjen i hvordan han blir forkynt av kirkens prester, heller ikke Jesus blir forkynt rent og klart.

Forstod jeg dette allerede da, når jeg knelte ned foran alteret i Stavanger domkirke, visste jeg allerede da at det ville bli umulig for meg å forkynne Guds ord rent og klart? Var det en livsløgn jeg ble ordinert på eller til?

Stolaen som ble lagt på mine skuldre, selve tegnet på at jeg var ordinert og vigslet som prest, var den et åk som ble for tungt for meg å bære? Ble jeg en klovn, en hellig dåre, kledd i prestekjole? Det er slik det føltes til tider. Gjennom hele min tid som prest kjempet jeg med dette, at jeg aldri følte meg hel som prest, at jeg aldri var helt på rette stedet, og at jeg på et vis drev med et skuespill for menigheten.

Men kanskje er dette skjebnen til prester i vår tid, å være hellige dårer, å ta del i et hellig skuespill, kanskje er det også slik vår tid og vår liv avsløres, gjennom å holdes opp mot disse hellige tekstene fra en annen tid. Kanskje finnes sannheten nettopp i det urene og uklare, og kanskje det er dette som er bibelens dypeste budskap, at sannheten, Guds ord, åpenbares i det sårbare og det menneskelige?!

 

 

Read Full Post »

For ett år siden var jeg på studietur til Wittenberg sammen med prester og kirkelige ansatte fra Bjørgvin bispedømme. I den anledning besøkte vi et luthersk prekeseminar som holder til i byen og ble fortalt om situasjonen i den lutherske kirke på reformasjonens fødested.

Det som møtte oss var en deprimert kirke, en kirke som virket som den hadde mistet troen på seg selv og sitt eget budskap. Lederen for prekeseminaret fortalte om et kirkesamfunn som utgjør en minoritet av befolkningen, ca. 15% i delstaten Sachsen-Anhalt, og oppslutningen om gudstjenester og kirkelige handlinger var selvsagt enda lavere.

Paradokset er at Lutherdommens og protestantismens fødested i dag er et av de mest sekulariserte områdene i hele den vestlige verden. Den store majoriteten av befolkningen stiller seg fullstendig likegyldige til kristen tro, ja, til religiøs tro overhodet.

Årsakene til dette er komplekse, på den ene siden handler det om en historisk utvikling, der oppslutningen om kristendommen aldri har kommet seg etter perioden med undertrykking av det ateistiske regimet i Øst-Tyskland. Men kanskje finnes det også en dypere forklaring, som går tilbake til reformasjonen selv.

Faktum er at det er de liberale protestantiske kirkesamfunnene som er hardest rammet av sekulariseringen. Mens katolisismen og den karismatiske bevegelse fortsatt spiller en dominerende rolle globalt, og i enkelte deler av verden opplever vekst, så er den negative utviklingen entydig når det gjelder de etablerte protestantiske kirkene.

Kanskje henger det sammen med at sekulariseringen finner en grunn i Luthers teologi, i skillet mellom det verdslige og det åndelige regiment. En annen faktor er at Luthers vektlegging av rettferdiggjørelsen ved troen alene førte til en inderliggjøring av troen.

En tro som dreier seg om noe innvendig og inderlig, er mer sårbar ovenfor sekularisering og religionskritikk enn en tro som handler om ritualer og praksis. Det er ikke tilfeldig at Islam med sitt fokus på kroppslige ritualer, i bønn og faste, opplever en økende oppslutning også i den vestlige verden.

Sekulariseringen i vår del av verden har gått hardt utover de etablerte protestantiske kirkesamfunnene, bare de nordiske folkekirkene har opprettholdt høye medlemstall, slik vi fortsatt ser det i Norge. Men når Den norske kirke i dag er skilt fra staten synes bildet å være klart, oppslutningen om kirken er synkende, og mye kan tyde på at den minkende oppslutningen vil øke drastisk i årene som kommer.

Det er vanskelig å sette tall på dette, i form av medlemstall og oppslutning om gudstjenester og kirkelige handlinger, men et konservativt anslag vil være at medlemstallet synker til under 50% av befolkningen innen 2030 og kanskje et sted rundt 20% innen 2050. Det som er sikkert er at vi da ikke lenger kan snakke om den norske folkekirke.

Kirkebyggene vil bli stående som arkitektoniske symbol på en tapt storhet, kanskje vil en del av dem bli forvandlet til museer eller kulturhus. Men organisatorisk vil kirkelandskapet være radikalt forvandlet, med en helt annen økonomisk situasjon og langt færre ansatte. Igjen vil det stå en minoritetskirke, som selv må gripe tilbake til troens utgangspunkt, hvis den skal kunne oppstå til et nytt liv i et etterkristent samfunn.

Read Full Post »

Older Posts »