Feeds:
Innlegg
Kommentarer

karma

there is a price to be paid
for everything you do
each moment you spent
it all comes back to you
this is the eternal law
of cause and effect
the karma you gain
by the life you erect

et ubekymret barn

vil jeg noen gang finne tilbake
til den jeg engang var
et ubekymret barn
som sprang naken omkring
gjennom det duggvåte gresset
en tidlig morgen
jeg vil aldri kunne ta bolig
i barnekroppen
i uskylden
men jeg kan ta bolig
i disse bildene
fornemmelsen
smaken av det
som aldri kommer tilbake

ta tiden

jeg ser på klokken
hva er den nå
hvor lenge har det gått
siden jeg sist så på klokken
det er viktig å ta tiden
når ingenting skjer
når det ikke er
noe du kan gjøre
foruten å sjekke tiden
med jevne mellomrom

ikke dette diktet

hvis jeg bare skulle
ha skrevet ett dikt
et eneste dikt
i hele mitt liv
hvilke ord ville jeg da velge
hva ville jeg si
en ting er sikkert
det ville ikke
ha vært disse ordene
ikke dette diktet

Fellow man! Your whole life, like a sandglass, will always be reversed and will ever run out again, – a long minute of time will elapse until all those conditions out of which you were evolved return in the wheel of the cosmic process. And then you will find every pain and every pleasure, every friend and every enemy, every hope and every error, every blade of grass and every ray of sunshine once more, and the whole fabric of things which make up your life. Aforisme 341 «the gay science». Friedrich Nietzsche.

Se for deg ditt liv, som et timeglass med sand, der tiden sakte renner ut, før timeglasset snus på nytt og ditt liv gjentar seg på ny. Dette kan sies å være essensen av Nietzsches ide om den evige gjenkomst. «The eternal recurrence».

Nietzsche fremsetter tanken om den evige gjenkomst for første gang som en aforisme i «the gay science». Ideen har sine røtter i en syklisk tids og historieforståelse, slik det finnes i østens religioner, i hinduisme og buddhisme, men også i egyptisk mytologi og i gresk filosofi. Før Nietzsche var Arthur Schopenhauer den første vestlige filosof som introduserte en østlig syklisk tidsforståelse i vesten.

En syklisk forståelse av historien står i motsetning til den jødisk- kristne forståelsen av tiden som en lineær bevegelse fra en begynnelse til en ende, med fullendelse og dom, det som i teologien kalles for eskatologi, læren om de siste ting. Til tross for dette finnes det også spor av en syklisk tidsforståelse i den jødiske mystikken, Kabbala.

Parallellen mellom den evige gjenkomst og tanken om reinkarnasjon er åpenbar, og det er sannsynlig at denne tanken foreligger som en inspirasjon for Nietzsche, samtidig er det et klart skille mellom Nietzsches forståelse av den evige gjenkomst og tanken om reinkarnasjon eller sjelevandring slik den tradisjonelt uttrykkes i østlig tanke. For i den evige gjenkomst er den ingen sjelevandring gjennom ulike inkarnasjoner og kropper, det er derimot det samme individuelle liv som gjentas i en evigvarende prosess.

Ideen om den evige gjenkomst, står som et testamente etter Friedrich Nietzsche, dette er en av hans mest potente ideer, som i sin klarhet har en forestillingskraft som kan slå et menneske med angst og undring, lever jeg mitt liv på en måte som jeg kunne gjenta for evig tid?! Samtidig er «det evige gjenkomst» mer en visjon enn en ide, fordi dens kraft ligger i dens umiddelbare effekt og ikke i et rasjonelt argument.

Rasjonelt forstått fører den derimot til galskap, selv det mest fullendte liv, ville forvandles til et kjedsommelig helvete hvis det skulle bli gjentatt til evig tid. Nå kan det tenkes at individet i sin evige gjentakelse ikke kjenner sine foregående liv men bare har visjonen om hvordan det kunne være å skulle leve dette nåværende liv i en evig gjentakelse. Likevel så innebærer denne tanken hvis den tenkes fullt ut et vanvidd, fordi ingen er i stand til å aktualisere og realisere sitt liv fullt ut på en måte slik at det i det hele tatt skulle være ønskelig med en evig gjentakelse.

Den evige gjentakelse er i sannhet et helvete, hvis visjonen skulle forstås bokstavelig og konkret, det vil også innebære en feilrepresentasjon av livet, for er det noe som preger livet så er det ikke gjentakelsen av det samme, men endringen og evolusjonen av det samme til stadig nye former.

Likevel er det en umiddelbar kraft i ideen om en evig gjenkomst, ved å stilles overfor denne tanken tvinges individet til å reflektere over hvordan det lever sitt liv og om det er i stand til å realisere sitt eget liv. Slik sett er den en vitalistisk tanke som er full av kraft, men det er ikke en rasjonell kraft, det er derimot noe Dionysisk og irrasjonelt over ideen.

Tanken om den evige gjenkomst står som et opprør mot den kristne pliktetikk, og Gud som et superego som står over og kontrollerer livet. For i den evige gjenkomst står individet bare ansvarlig overfor seg selv, og dommen over individets liv er dets evige skjebne. Målet for den evige gjenkomst slik Nietzsche legger den frem er altså «amor fati,» at mennesket skal omfavne sin skjebne, gjennom å tenke seg at det kan leve livet i en evig gjentakelse.

Styrken i Nietzsches ide om den evige gjenkomst, ligger nettopp i dens umiddelbare kraft, og i den vitalistisk bekreftelsen av enkeltmenneskets liv. Samtidig innebærer den også et problematisk aspekt på det etiske plan, som mye annet av Nietzsches tanke er den hinsides godt og vondt.

Når enkeltindividets liv og skjebne stilles i sentrum som det høyeste mål i livet, så innebærer det en klar individualisme, der det relasjonelle og det etiske trer i bakgrunnen. Et ensidig fokus på realiseringen av enkeltindividet, medfører derfor at det etiske ansvarligheten faller bort, mennesket står bare ansvarlig overfor realiseringen av sitt eget liv, det er ikke vanskelig å se at dette kan føre til en hedonistisk livsanskuelse, der alt dreier seg om egen lykkemaksimering.

Når det gjelder en etisk vurdering av den evige gjenkomst blir det interessant å trekke inn alternative forståelser av menneskets evige skjebne i det som utgjør skjæringspunktet mellom en tradisjonell kristen forståelse av dommen og det evige liv og tanken om reinkarnasjon.

Det er enkelt å finne paralleller mellom Nietsczhes tanke om den evige gjenkomst og en individualistisk forståelse av frelse slik den kommer til uttrykk i en tradisjonell forståelse av frelsen av enkeltmennesket i kristendommen.

I en kristen forståelse dreier ikke enkeltmenneskes frelse om en evig gjenkomst, men derimot om en evig tilværelse i det hinsidige. Der målet er enkeltindividets frelse, kan dette sies å være en like individualistisk tanke som den evige gjenkomst, og den kan føre til en egoistisk og forståelse av frelsen, og livet her og nå som en kvalifisering til denne.

Likevel så møter en slik individuell forståelse av frelsen i kristendommen, tanken om nestekjærlighet og en etisk forpliktelse. Troen som det som kvalifiserer individets frelse, kan slik aldri tenkes fullstendig adskilt fra menneskets etiske forpliktelse, dommen står alltid i forhold til det levde liv, og det kan stilles spørsmål om en tro som ikke bærer i seg en etisk forpliktelse i det hele tatt kan kalles for kristen tro.

Sett i forhold til reinkarnasjon stiller spørsmålet om individets etiske forpliktelse seg annerledes. Forestillingen om reinkarnasjon har vokst frem i en østlig kultur der individet har en annen plass enn i den vestlige, og der det kollektive ilegges en større vekt. Ideen om reinkarnasjon kan samtidig kritiseres fra et etisk perspektiv, ut fra forestillingen om karma. I en vestlig forståelse kan tanken om karma lett få et individualistisk fokus, der det dreier seg om å forbedre sin egen karma med tanke på fremtidige liv og inkarnasjoner.

I møte med menneskelig lidelse kan også ideen om at det er enkeltmenneskets karma som ligger bak individets skjebne, føre til kynisme i møte med lidelsen, slik det kommer til uttrykk gjennom det hinduistiske kastesystemet. Hvis et menneske dypest sett er skyld i sin egen lidelse finnes det ikke en etisk fordring i møte med lidelsen.

Samtidig innebærer også tanken om karma at mennesket kan forbedre sin egen karma gjennom barmhjertighet i møte med lidelsen. Reinkarnasjonstanken er derfor ikke blottet for etiske implikasjoner og en etisk fordring i møte med lidelsen, men den finner en annen begrunnelse enn i kristen tanke.

Er det mulig å se for seg en variant av den evige gjenkomst som i sterkere grad fører til en etisk fordring i møte med lidelsen?! Her vil jeg foreslå en modifisering av den evige gjenkomst, der visjonen bevarer sin umiddelbare kraft, men har et annet fokus.

I stedet for å se for deg at du skal måtte gjenta din egen skjebne i en evig gjentakelse, skal du tenke at du gjentar livet til menneskene du møter gjennom dette livet, slik at møtet med andre kan sies å være et møte med deg selv, i et annet liv. I denne tanken spiller både den kristne nestekjærlighet inn, du skal elske din neste som deg selv, men det innebærer også en form for reinkarnasjon.

Denne modifiserte varianten av den evige gjenkomst kan videreføres til alt liv, du skal tenke at du møter deg selv ikke bare gjennom menneskene du møter, men i alt liv. Når denne tanken tenkes fylt ut, inntreffer en filosofisk realisering der grensen mellom meg selv som et atskilt individ og livet utenfor meg selv, overskrides. For det er i virkeligheten det samme liv, som erfares fra ulike posisjoner.

Slik kan vi altså forstå oss selv som en funksjon av Livet selv, av universet, men med en avgrenset bevissthet, som like fullt er en del av en universell og kosmisk bevissthet. Dette kan sies å være kjernen av den mystiske erfaringen av enhet med Gud, der vår individuelle bevissthet overskrides i møte med det universelle.

Det ligger altså et skjult potensiale i alle mennesker, til å kunne si med Jesu ord; “Jeg og Faderen er ett», i erfaringen av enhet med Gud. Samtidig tegnes det en grense gjennom denne erfaringen, for i møte med min neste ser jeg også dette, et bilde av Gud, som krever min respekt og ærefrykt.

The dragon

there is a dragon
residing in your soul
he is guarding
a treasure of gold
with flames and smoke
of burning desire
he is calling you
fight to acquire
the strengt of the dragon
residing in your soul

la ikke hatet blomstre

la ikke hatet blomstre
i din sjel
la ikke bitterheten få gro
i ditt hjerte
gi ikke næring til forakten
som kveler ditt liv
la ikke mørke bli din vei
men følg lyset
når det kaller på deg