Feeds:
Innlegg
Kommentarer

For some reason
we think that the acceptance of death
is a denial of life
but quite opposite
it is affirming life
in its infinite value
in the face of death

the victim

I`m the victim here
so don`t you dare touch me
don`t you dare come with your pain
your pain is nothing to me
cause I am the victim here
don`t you dare tell your story
your story is nothing to me
cause I am the victim here
it is only me, me, me
who knows the true pain
of being human
because I am the victim
and you don`t compare
I step you under my feet
you will never win this game
my game of victimization

hverdagstro

den eneste troen som står igjen
for meg å favne omkring
er hverdagstroen
at hver dag har nok
med sin egen plage
at jeg ikke kan legge noe til
gjennom alle mine bekymringer
troen på nærværet i barnet øyne
og varmen fra en sliten hånd
troen på vennligheten
og den stillfarne kjærligheten
det er nok for meg
bare den kan favne mitt liv
og bære meg gjennom døden

the wounded healer

whenever someone is hurting you
because of their own wounds
you have an oppertunity
to step into the mystery
of divine grace
you can be the face
of resurrection
turning hurt to love
you can be
the wounded healer

Preken 17. mai

Det er i år 70 år siden frigjøringen, 8. mai, 1945. For litt over en uke feiret vi den store dagen, og i hele landet gikk flagget til topps, slik det også gjorde det på frigjøringsdagen, det rene norske flagget med et blått kors på en hvit og rød bakgrunn. Fritt for hakekorset!

Mer enn noe annet er flagget det vi knytter vår norske identitet til, og jeg vil hevde at flagget i virkeligheten er viktigere enn grunnloven, selv i dag på vår grunnlovsdag.

I Sverige feirer de «Svenske flaggans dag», men det har aldri fått den samme betydning som vår nasjonaldag, og det svenske flagget har aldri fått den samme betydningen som det norske.

Hver gang en norsk idrett-stjerne vinner i VM eller OL, så heises det norske flagget, og når det går til topps så føler vi at vi har en del i seieren. Flagget er en uløselig del av vår identitet som norske, det peker ut av seg selv, på alt det som vi kaller norsk, samtidig så deltar det selv i vår norskhet, vi kunne ikke ha byttet ut vårt flagg med et annet.

Derfor ble det opplevd som en trussel mot selve vår nasjon og vår norske identitet når hakekorsflagget ble heist under krigen, og i årene under den kalde krigen fantes frykten for at vårt korstegnede norske flagg skulle erstattes av den røde fane, med hammer og sigd.

Flagget vårt forteller noe om vår historie som nasjon, og kristendommen som en viktig del av vår kulturelle og historiske arv. Som symbol er flagget nærmest noe hellig, vi føler oss krenket på hvis det norske flagg skulle bli trampet på eller brent.

Derfor ligger det også en fare i et misbruk av flagget som symbol, når Amfi-kjeden før dagen i dag, har brukt flagget i sin markedsføring og tapetsert sine kjøpesentre med Norske flagg. Den samme faren ser jeg når russ eller idrettssupportere raver rundt fulle med klesplagg som er preget av det norske flagg. Det er noe som degraderer flagget som symbol.

I den nasjonale stoltheten over flagget ligger det også en fare for nasjonalismens skyggeside, som trer frem når nasjonalismen blir til sjåvinisme og flagget blir et symbol på ekskludering av de som ikke regnes som norske nok. Da står flagget i motsetning til de verdier som frigjøringen handlet om.

I kampen for frigjøringen av Norge er det oftest mennene som trekkes frem, som motstandsmenn og gutta på skauen. Men å tro at det var bare menn som kjempet mot Nazismens grep om landet vårt er en grov forenkling og en forbigåelse av alle kvinnene som også bidrog i kampen på ulik vist. En av disse var Norges første kvinnelige prest Ingrid Bjerkås, slik det kommer frem i biografien til Aud Tønnessen som er professor i kirkehistorie og dekan ved TF:

Den første kvinnelige prest, Ingrid Bjerkås, var født 8. mai i 1901, og hennes liv forandret seg dramatisk under krigen. «Hvordan våger, De Herr Quisling å forlokke og forføre nordmenn til å bli landsforredere, kongesvikere og forbrytere mot sitt eget folk, til skjensel for hele verden og til usselhet blant sine egne?» skrev hun i brev til Quisling i 1941. Hun ble arrestert flere ganger, fikk den berømmelige diagnosen «Jøssingismus anglemanicus paranoidformis» og måtte tilbringe ett år på Grini.

«Først den 8 mai 1945, dagen da Tyskland kapitulerte, og samme dagen som hun selv fylte 44 år, merket hun hvordan angsten slapp taket i kroppen. Da de heiste det norske flagget på flaggstangen ute i hagen, kjente hun en usigelig glede og lettelse. Hun hadde vært så sikker på at dette skulle skje, at Norge ville bli fritt igjen, men at det skulle ta fem år, hadde verken hun eller andre kunnet forestille seg. Det hadde vært en kamp, og hun hadde vært en del av den. Årene hadde satt sine spor. Ingrid hadde erfart at hun kunne tåle sterk motstand, så lenge hun var tro mot sitt kall.» (Tønnessen 2014: 55).

Hvordan skal vi så knytte dette til dagens tekst, hvordan setter vi kampen mot nazismen og totalitære regimer i sammenheng med troen?!

Teksten om å gi det som tilhører Keiseren til Keiseren og til Gud det som hører til Gud, har nettopp blitt brukt til å sette et sterkt skille mellom det politiske og det åndelige. Dette skillet kalles gjerne for Luthersk- toregimentslære, med et åndelig og et politisk regime. Under krigen så førte dette også til at mange kristne i Tyskland sluttet seg til nazismen, og tenkte at det lot seg forene med en kristen tro.

Så hvordan kan vi forstå denne teksten som noe annet og mer enn en oppfordring til en stille aksept av politiske myndigheter?

Det er i tempelet at Jesus sier ordene om å gi til Gud det som hører til Gud og til Keiseren det som hører til keiseren. Tempelkulten på Jesu tid var nært knyttet til de romerske okkupantene, og i templet ble skatten for romerne krevet inn og romerske mynter ble vekslet. Dette er viktig for å forstå bakgrunnen til Jesu ord.

I jødenes tro fantes det ikke et skille mellom det politisk og det religiøse? Det gamle testamentets Gud var livet Gud, skaperen av himmel og jord, og alt tilhørte Gud, dette ble markert gjennom offer i templet.

Det som tilhører Gud er derfor ingenting annet enn livet selv, og alt godt, både i våre verdslige og religiøse liv!

Hva er det som tilhører keiseren, jo, det er sølvmynten som bærer hans avgudsbilde. Å gi til keiseren det som er hans er for Jesus en avvisning av keiserens makt, og keiserkulten, der keiseren selv ble dyrket som en Gud, det Jesus sier er med andre ord at våre liv tilhører Gud og bare han skal vi tjene.

I møte med Nazismens avgudsdyrkelse og tyranni, så Ingrid Bjerkås at Nazismen innebar en trussel mot alt det som vi er gitt fra Gud, mot hele livet og alt som er godt, derfor våget hun også å tale Nazismen og Vidkun Quisling midt imot, slik at vårt flagg igjen kunne reises 8. mai 1945, med et blått kors på hvit og rød bakgrunn. Fri fra hakekorset og Nazismens demoniske krefter.

Ære være Faderen og Sonen og Den Heilage ande…

a play with words

theology is a play with words
and the name of the game
is catch me if you can
but you never will
the dog is running after its tale
forever going on in circle
you will never find
the ocean to which you are a wave
you can only realize
I am that

I den ene kirken der jeg jobber, sliter vi med et stort gap mellom kirkedørene og dørstokken, altså terskelen inn til kirken. Kirketjeneren må legge et håndkle mellom dør og terskel for å hindre kald luft i å komme inn om vinteren, og nå venter vedlikehold og reparasjon av kirkedørene. Slik er det også i flere kirker, kirken er et gammelt hus og mange steder sliter en med stor gjennomtrekk. Denne gjennomtrekken er gjelder ikke bare kald luft, den gjelder også mennesker som kommer til kirken for dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd. For det store flertallet blir det en kort tur innom, selv om en del også kommer igjen for å delta på ulike aktiviteter i kirkelig regi.

For rundt et halvt år siden(?) ble «Åpen Folkekirke»- etablert som en organisasjon som kjemper kirkepolitisk for en åpen og inkluderende folkekirke, hovedfokuset ligger i midlertid på innføring av likekjønnet ekteskap i kirken. Åpen folkekirke har som sitt program å fjerne «terskelen» inn til kirken, slik det står som overskrift for organisasjonens hjemmeside; «Vi vil ha en kirke uten terskel.» Dette er den metafor som «¨åpen folkekirke» bruker i den kirkepolitiske kampen for at likekjønnede par skal få inngå ekteskap også i kirken. Men i denne metaforen ligger det noen forutsetninger som jeg vil stille spørsmål til, og som gjør at jeg mener det er en feilslått metafor for kirken.

Den første forutsetningen er at det finnes en «terskel» som hindrer folk å ta del i kirkens liv og ritualer. Det er åpenbart at det denne «terskelen» refererer til er at homofile mennesker ikke kan komme til kirken for å inngå ekteskap. Dette er en høyst reell terskel for dem det gjelder, i og med at det faktisk er et stengsel for å gifte seg i kirken, men i hvilken grad det stenger homofile ute fra å delta i kirkens øvrige liv, kan kanskje diskuteres. Det faktum at det finnes en stor kirkepolitisk pressgruppe som med stor sannsynlighet vil få gjennomslag for sitt krav, viser nettopp at det allerede finnes mange homofile som deltar i kirkens liv, dette bør ikke være en overraskelse for noen, og «åpen kirkegruppe» har eksistert som et kirkelig fellesskap for homofile og lesbiske gjennom flere tiår.

Andre forutsetning for metaforen er at denne «terskelen» hindrer langt flere enn de homofile å delta i kirkens liv, gjennom at det skaper et kunstig hinder for alle som sympatiserer for de homofiles sak, og at dette er noe som lukker kirken for «folk flest». Problemet med denne forutsetningen, selv om den kan være saksvarende for mange, er at den impliserer at folk «subber» seg gjennom livet når det gjelder troen, og ikke er i stand til å løfte føttene over «terskelen».

Folk som har en moden og utviklet tro, vil ikke ha problem med å skjelne mellom at det finnes konservative prester og biskoper som har et negativt syn på homofilt samliv og likekjønnet ekteskap, og at majoriteten blant prester og biskoper faktisk åpner for homofilt samliv. Når uttalte en biskop seg sist negativt til homofilt samliv i seg selv og kalte det for synd!? Til tross for at det er en symbolsak, så er ikke kampen om likekjønnet ekteskap er ikke en kamp for eller mot homofili, det er en kamp om forståelsen av ekteskap som en kirkelig institusjon, dette er noe som drukner i all støyen som debatten om likekjønnet ekteskap skaper. Å tro at voksne og modne mennesker ikke er i stand til å forstå at det er en kamp mellom ulike krefter i kirken, er i seg selv en nedvurdering av folks evne til refleksjon og å ta selvstendige valg også når det gjelder troen.

Den tredje forutsetningen for terskel- metaforen er at det faktisk er mulig å ha en kirke uten terskel, som er åpen og inkluderende for alle mennesker. Dette er etter mitt syn den mest naive og feilslåtte forutsetningen.

Kirken vokste frem i spenning til den jødiske kultur og religion, den springer ut fra jødedommen og står i en dyp kontinuitet til denne, samtidig så får den selvstendige identitet i kontrast til denne. På samme måte har kirken alltid stått i et spenningsfylt forhold til kultur og samfunn, fra urkirken, til kristendommen ble statsreligion i Romerriket, og fram til reformasjonen, og de siste 500 år til vi i dag opplever at kirken løsner sine bånd til staten.

Problemet med mye av folkekirkeideologien slik den kommer til uttrykk gjennom «åpen folkekirke» er at den synes å glemme dette, at kirken alltid står i en spenningsfylt relasjon til kultur og samfunn, og at den får sin selvstendige identitet i kontrast til kultur og samfunn.

Gjennom 500 år med statskirke, fra reformasjonen, har kirken gått hånd i hånd med staten, og nærmest vært ett med denne, som en institusjon som formidler statens verdisyn. Derfor har det oppstått konflikt i de tilfeller der enkelt mennesker har reist seg i profetisk protest mot det nære samliv mellom stat og kirke. Et tydelig eksempel på dette kan finnes i kirkens konflikt Haugianisme og bedehusbevegelsen fram til våre dager. I enkelte tilfeller var kirken den forlenge hånd for staten, og utøvet religiøs makt på vegne av staten. Når det gjelder haugianismen og læstadianismen så utøvet kirken som representant for statsmakten direkte overgrep mot dissidenter.

De siste tiårene frem mot skillet mellom stat og kirke, har kirken derimot vært statens lojale tjener når det gjelder å betjene folket med kirkelige ritualer og en teologi som stort sett er har vært en hypostasert utgave av sosial-demokratiets verdier, som likestilling, demokrati, og ytringsfrihet. Dette kommer tydelig til syne gjennom kirkens fremste representanter, altså Biskopene, som i de siste årene har gjort seg mest bemerket gjennom en adoptering av SVs partiprogram, gjennom motstand mot oljeboring, miljøfokus og fokus på sosial-etisk rettferdighet, i tillegg til den store homofilikampen.
Nå er det ingenting i veien med SVs partiprogram, miljøvern og sosial-etisk rettferdighet, men problemet som har blitt tydeliggjort etter regjeringsskifte er at dette kan lett gi en ideologisk slagside som også skaper en terskel inn til kirken. Noen av kirkens fremste teologer de siste 50 årene har hatt en annen partipolitisk tilhørighet enn den rød/grønne, det er nok å nevne brødrene Inge og Per Lønning.

Riktig nok bærer kirken i seg et verdikonservativt element, som er en del av en tung institusjonell konservatisme, og som gjør at den har fungert som en slags brems i den generelle samfunnsutviklingen, men sakte og sikkert har kirken akseptert storsamfunnets og sosial-demokratiets syn når det gjelder bla. Abort og kvinnelige prester, og nå også homofilt samliv, den endelige terskelen som gjenstår blir derfor likekjønnet ekteskap.

Hva da når også denne terskelen er oversteget, vil vi da ha en åpen og inkluderende folkekirke, som alle vil kunne kjenne seg hjemme i?! Kanskje i den forstand at kirken vil skåre høyere på målinger når det gjelder sympati og tilhørighet, men like fullt tyder alt på utviklingen vil fortsatt og eskalere, når det gjelder synkende dåpstall, og deltakelse i kirkens ritualer og religiøse liv. I Oslo som har landets mest liberale presteskap, så er oppslutningen om dåp på 30 prosent. Å tro at denne utviklingen vil snu med innføring av likekjønnet ekteskapsliturgi er ikke bare naivt, men det dekker over det som er kirkens reelle problem og er ikke at den har en for høy terskel.

Kirkens store problem er at den teologi, dens fortellinger og ritualer i økende grad er fremmed for «folk flest». Det første som forsvinner er identifiseringen med kirkens teologi, under 50% av folket tror på Gud i en eller annen forstand, og da snakker vi ikke nødvendigvis om kristendommens Gud, det dreier seg like mye om «allmenn religiøse» forestillinger om noe mer mellom himmel og jord, som i «åndenes makt.»

Når det gjelder kirkens grunnfortelling så er den i ferd med å forsvinne ut av samfunnets kollektive bevissthet, de aller fleste vil fortsatt kjenne til barnet i krybben og Jesus på korset, men det er stort sett det. I møte med konfirmantene må jeg stort sett starte fra null, og begynne med å formidle Bibelens grunnfortelling, jeg kan ikke forutsette at noe er kjent på forhånd. Kirkens trosopplæringsreform dekker bare opp for en brøkdel av dette, i og med at den bare når ut til en liten del av de døpte, til tross for at alle de døpte inviteres på trosopplæringstiltak. I hvilken grad den kirkens trosopplæring lykkes med å formidle bibelens grunnfortellinger er også et åpent spørsmål.

Det siste som forsvinner ut av menneskers religiøse bevissthet er deltakelsen i ritualene, og det er på dette punktet folkekirkeideologien i alle år har hentet sin identitet og selvforståelse, folke-kirkens eksistensberettigelse har vært knyttet til dens størrelse og folks deltakelse i kirkelige ritualer. At det store flertallet av folket har døpt sine barn og kommet til kirken i forbindelse med dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd har blitt til folkekirkens credo, «å være en åpen og inkluderende kirke» for folk flest!

Det folkekirkeideologien og «åpen folkekirke» feiler i å se er at det alltid vil være en siste rest av en terskel, i form av det som fra gammelt av kalles for troens anstøt som ligger i kristendommen. Anstøt er et gammelt ord som kommuniserer dårlig i vår tid, samtidig peker det på et høyst relevant fenomen. Korset er i Paulinsk/Luthersk teologi, det som er troens anstøt, fordi møtet med korset som det som dømmer våre liv og vår synd, alltid vil vekke i oss en motstand. Korset er slik sett grunnleggende tvetydig, det er et symbol på død og dom, samtidig som det er et symbol på oppstandelse og nytt liv. Dette er det store og uløselige paradokset som er selve grunnlaget for den kristne tro.

Kirken er i motsetning til det «åpen folkekirke» synes å tro, ikke bare en religiøs institusjon som har som funksjon å være et åpent og inkluderende rom, for folk flest, når det gjelder ritualer, liv og tro. Kirken er også forvalteren av et budskap som stiller folk på et eksistensielt valg, for eller mot, for eller mot å følge Jesus på den veien som går gjennom lidelsen og døden til oppstandelse og nytt liv. For eller mot korsets tegn i våre liv. Det er dette dåpen og kirkens ritualer og liv, først og fremst handler om, og dette er det anstøt eller den terskelen kan ikke tas bort selv ikke ved å åpne for kirkelig vigsel av homofile.

Jeg stiller meg sammen med homofiles kamp for full aksept og deltakelse i kirkens ritualer og liv, men det som gjør at jeg ikke kan stille meg bak «åpen folkekirke» er altså den naive forutsetningen om at terskelen inn til kirkens rom kan fjernes fullstendig, det vil i så fall måtte være inn til et tomt rom, uten mennesker, liv eller tro, og uten korset som er symbolet for kirkens tro.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.