Feeds:
Innlegg
Kommentarer

En vrang tro

Jeg har alltid opplevd meg selv som en annerledes tenkende når det gjelder tro og teologi. I denne forstand er jeg en heretiker, en vranglærer. Min tro er av det vrange slaget, det er en tro som har vokst frem gjennom å kjempe med forestillingene om en «rett tro», altså det som er kirkens lære.

Slik har jeg valgt å gå en annen vei enn den som tegnes av kirkens tradisjon og klassisk teologi. I denne forstand innrømmer jeg at jeg er en heretiker, en vrangtro, fordi jeg er overbevist om at det er heretikerne som former og utvider kirkens tradisjon.

Ordet heresi kommer fra gresk hairesis, som betyr å velge. En heretiker kan derfor sies å være et menneske som velger å gå en annen vei enn kirkens tradisjon og forståelse av «den rette tro og lære», altså en ortodoks tro, bokstavelig talt «den rette lære».

Prisen mennesker har betalt for å ha en vrang tro har vært høy. Gjennom historien har mange heretikere betalt med sitt eget liv for å gå imot den «rette lære», slik vi kjenner det fra inkvisisjonens forfølgning av heretikere.

Ved hjelp av tortur har mennesker blitt tvunget til å bekjenne at de står i ledtog med djevelen selv, og å bekjent seg til den rette tro, for så å måtte betale med sitt eget liv. Mennesker som ikke har bekjent sin synd har blitt brent på bålet.

Heldigvis er det lenge siden heretikere ble brent på bålet, den høyeste prisen som vrangtro mot kirkens lære er i dag å bli utstøtt fra kirken, slik mange katolske teologer har blitt de siste hundre år gjennom å få trukket tilbake sine presterettigheter. I enkelte muslimske land praktiseres det derimot fortsatt dødsstraff for vrangtro, i form av å falle fra den Islam og å bekjenne seg til den kristne tro.

Heresien har lange røtter. Den profetiske stemme som kaller til oppbrudd og nytenkning har gjennom kirkens historie blitt stemplet som heresi. Dette er også historien til profetene i det gamle testamentet, og det er historien om Jesus, som ble korsfestet for blasfemi og for å ha utfordret presteskapet og de religiøse autoritetene.

Denne heresiens historie har går igjennom kirkehistorien som en rød tråd, og har kallet mennesker til å formulere troen på ny, slik vi ser det i reformasjonen og Luthers kritikk av en korrupt kirke, også han ble stemplet som en vranglærer.

Heresien kan sies å være den ånd som sprenger de gamle vinsekkene, i form av en faststivnet institusjonell konservatisme. En levende kirke må alltid søke å formulere troen på ny, i en reformatorisk ånd. Spørsmålet er derfor hva som er den hellige ånds kall for kirken i våre dager?

Den norske kirke kalles for «folkekirken», men det kan ikke lenger sies at vi, som nordmenn, er et kristent folk. Kristendommen lever fortsatt i vårt samfunn som en kulturell arv, samtidig er den kristne grunnfortellingen i ferd med å forsvinne ut av den kollektive bevisstheten, og deltakelse i kirkelige handlinger som dåp og gravferd synes å være det siste båndet mellom folk og kirke. I løpet av de neste tiårene vil dette båndet ryke for det store flertallet av befolkningen, og i den forstand er vi i ferd med å bevege oss inn i en «etter-kristent samfunn.»

Den norske kirke har utspilt sin rolle som forvalter av statens religion, som overbyggende samfunnsinstitusjon. Kirken må etterhvert gi avkall på sin instusjonelle makt og sine økonomiske privilegier. Uavhengig av om kirken den innser det selv, kommer dette til å skje i løpet av de kommende tiår.

Å gi avkall på makt er alltid smertefullt, spesielt når dette har økonomiske og yrkesmessige konsekvenser for de som i dag har kirken som sin arbeidsplass. Likevel er det klart at utviklingen peker i en denne retningen, som et resultat av skillet mellom stat og kirke og sekulariseringen av samfunnet, vil kirken vil komme til å miste sine privilegier.

Dette er en smertefull prosess, samtidig innebærer det en mulighet for kirken til å oppstå til et nytt liv. Bare gjennom å vende tilbake til den ånd som stod bak kirkens fødsel kan kirken være tro til sin Herre og mester, han som sa at han ville rive tempelet ned og gjenreise det på tre dager. Spørsmålet er om derfor om kirken selv vil være villig til dette, å gi avkall på sine privilegier frivillig, for å kunne oppstå til nytt liv, i et «etter-kristent» samfunn.

 

 

hjerterom

gi meg en liten leilighet
der jeg kan bo
jeg trenger ikke mer
enn en seng
et lite kjøkken
og en do
la meg ta bolig
i din sjel
jeg krever ikke mye
bare gi meg en liten del
av ditt hjerterom

Var Jesus gal?

Var Jesus gal? Spørsmålet kan sies å være provoserende, på grensen til blasfemisk, når det stilles til den som selv bekjenner seg til troen på Jesus som Guds sønn. For hvis Jesus var gal, så impliserer dette at det også er galskap å være en av hans etterfølgere.

Å stille dette spørsmålet handler ikke i første omgang om teologi, det handler heller om psykologi og hvordan vi skal forstå Jesus som menneske. Hvem var han, og hvordan forstod han seg selv i relasjon til Gud? Dette er spørsmål som går dypere enn den teologiske fortolkningen, fordi det konfronterer oss med Jesus som et menneske, på samme måte som menneskene i hans egen levetid møtte ham.

En av dem som har stilt dette spørsmålet var C.S. Lewis, forfatteren og litteraturprofessoren som gikk fra å være glødende ateist til kristen apologet. Lewis stilte opp spørsmålet, ved å si at det er tre måter vi kan forstå Jesus på; enten var han gal eller så var han en løgner, eller så var han den han selv hevdet han var, altså Guds sønn. Som en kristen apologet konkluderte Lewis med det siste, at Jesus hverken var gal eller en løgner, og at han derfor måtte være Guds sønn.

Det er noe forenklet og naivt ved denne tilnærmingen, fordi det tar som sitt premiss at evangeliene kan sies å være biografiske skildringer av Jesu liv, som har historisk troverdighet og at Jesu ord i evangeliene kan føres tilbake til Jesus selv.

Den kritiske bibelvitenskapen har vist at det ikke er enkelt å ta stilling til dette spørsmålet som det først kan synes, for det diskutabelt om evangeliene kan betraktes som historisk troverdig biografi. De færreste bibelforskere vil hevde at alt det Jesus sier i evangeliene kan føres tilbake til ham selv.

Hvis vi likevel tar utgangspunkt i premisset til Lewis, at evangeliene formidler et troverdig bilde av Jesus og at hans ord kan føres tilbake til han selv, så vil jeg fremdeles hevde at det ikke er et enkelt å svare på spørsmålet om Jesus led under vrangforestillinger når han hevdet å være ett med Gud.

Hvordan ville vi i dag forholde oss til et menneske som hevdet å være ett med Gud, som svarte bekreftende på om han var Messias og Guds sønn, og som tilgav synder på vegne av Gud. Sjansen er stor for at en slik person ville bli tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling. Alternativt ville han ha blitt betraktet som en kynisk manipulator og løgner. Hvor mange ville ta hans egne ord for sannhet og være villig til å følge ham i døden, foruten en liten sekterisk gruppe av hengivne tilhengere?

Spørsmålet blir derfor hvordan vi skal vurdere Jesus, hvis vi ser bort fra kirkens tradisjon og den teologiske fortolkningen av hans liv. Er det mulig å forstå ham på et menneskelig og psykologisk plan, strippet fra evangelienes beretninger om overnaturlige hendelser?

I sentrum for både jødedom, kristendom og islam, ligger erfaringen av et møte mellom Gud og menneske. Dette møtet skildres på ulikt vis i forhold til Moses, Jesus og Muhammed, og det får en ulik teologisk fortolkning. Like fullt dreier det seg om en erfaring som jeg vil hevde er utgangspunktet for deres forkynnelse og budskap, slik det er bevart gjennom de ulike tradisjonene.

I Østens religioner skildres også grenseoverskridende erfaringer i møtet med en transcendent virkelighet, selv om disse formidles gjennom et religiøst språk som kan synes fremmed i vår kontekst.

Det er mulig å forstå Jesus på et menneskelig plan ut fra religiøse erfaringer som er bevitnet i flere religiøse tradisjoner. Dette handler om opplevelsen av enhet med Gud, gjennom å få utvidet sin egen bevissthet.

Innenfor nyreligiøsiteten kalles en slik bevissthet gjerne for «Kristus-bevissthet/Christ consciousness», «opplysning/enlightenment» eller «universal consciousness».

Slike erfaringer preges av at skillet mellom subjekt og objekt overskrides, dvs. at den indre og den ytre verden blir ett. Dette skildres i mystikken, som oppvåkning, slik vi kjenner det fra Buddhismen, eller som den mystiske erfaringen av enhet med Gud, innenfor en kristen kontekst.

I vår tid er slik erfaringer gjerne knyttet til nyreligiøse bevegelser, og de betraktes som marginale fenomen innenfor rammen av institusjonalisert religiøs tro. Derfor blir de fort avskrevet som virkelighetsfjern og esoterisk mystisisme, som i seg selv ikles tåkeprat og nyreligiøsitetens anti-intellektuelle språkdrakt.

Fra et psykiatrisk perspektiv kan slike erfaringer i sin ytterste konsekvens stemples som psykotiske, fordi det innebærer en overskridelse av det subjektive og det objektive, der indre opplevelser og tanker projiseres på den ytre verden, slik at den psykotiske ikke klarer å skille mellom indre og ytre verden.

Det kan være vanskelig å formidle slike erfaringer med et rasjonelt språk, og det kan innebære en psykologisk trussel, hvis disse erfaringene ikke integreres i en sunn psyke. Et menneske som tror det er ett med Gud kan være en fare for seg selv og andre.

Hvordan passer Jesus så inn i dette, var han et menneske som hadde denne erfaringen, og er det dette som var utgangspunktet for hans forkynnelse, det som kan sies å være kjernen av evangeliet? Det finnes spor av dette i bibelvers der Jesus identifiserer seg med Gud, slik som «Jeg og Far er ett»(Johannes 10.30). Kanskje springer dette nettopp ut fra Jesu erfaring av å være ett med Gud, istedenfor å være et metafysisk utsagn om Jesu guddommelige natur.

I en slik forståelse innebærer troen derfor ikke å tvinge fornuften til å tro på et sett med metafysiske dogmer, om Jesus som Guds sønn, og Guds overnaturlige inngripen i historiens gang ved Jesu oppstandelse fra de døde. Tvert imot dreier det seg om noe som er langt mer menneskelig, erfaringen av å være ett med noe som er større enn oss selv, med Gud, universet og livet selv.

Det kan hevdes at dette er å redusere troen til en slags kollektiv vrangforestilling, men kanskje er det nettopp en slik irrasjonalitet som gjør det mulig å tro på en grensesprengende kjærlighet i vår verden.

En kjærlighet som overskrider grensen mellom mennesker og Gud, en kjærlighet som gjør det mulig å elske Gud og våre medmennesker som oss selv. For kjærligheten i seg selv er ikke rasjonell og kaldt beregnende, den innebærer tvert imot å gi slipp på seg selv, og å miste seg selv i møte med det mysteriet som vi kaller ved Guds navn.

En slik forståelse av Jesus og troen, undrar seg fra en vitenskapelig reduksjonisme på den ene siden, og en bokstavelig forståelse av evangeliene på den andre siden. Det er en forståelse som tar utgangspunkt i en erfaring som i seg selv er grensesprengende. For noen vil dette kanskje fremstå som galskap, for andre vil det derimot dreie seg om selve kjernen av troen, i den religiøse erfaringen av å være ett med Gud.

tanker og følelser
en strøm av bilder og ord
er dette hvem jeg er
eller er jeg min kropp
som føres avsted
med denne strømmen
kan jeg tre ut av dette
opp fra elven
kan jeg sette meg ned
ved dens bredd
og se på denne strømmen
mens den renner av sted

stillheten

stillheten omfavner meg
vart stryker den hånden
over mitt kinn
den kysser meg ømt
tar min hånd
hvisker til meg
sier kom
bli med meg
til et annet sted
la oss vandre i hagen
blant trærne
og sette oss ned
ved et stille vann
der du kan finne hvile
for din urolige sjel

en annen virkelighet

når språket tømmes for mening
når ordene fanges
av definisjonsmaktens lenker
da trer bildene frem
med kraften
til å sette ordet fri
bildene som ikke definerer
men som åpner opp
en annen virkelighet
bildene som kaller frem
poesien og fortellingen om et liv
som sprenger språkets grenser

hvis du var der

våger du å svare
enkelt og likefrem
hvis du var der
hvis du var en av dem
hvis det var du
som gikk inn i graven
hva ville du se
hvis du stakk dine fingre
i hans side
i hans sår
hvis du var der
ville du da tro
eller ville du vite
at det var en drøm