Feeds:
Innlegg
Kommentarer

På nittitallet fikk ordet kirkebrann en ny betydning, som et resultat av at kirker ble påtent og brant helt eller delvis ned, eller ble påført store skader. Bak kirkebrannene stod det et ungdomsmiljø knyttet til heavy-metal musikk og selverklærte satanister, i opprør mot kirken og kristen tro. Enkelte sosial-antropologer bagataliserte dette som en form for et ungdomsopprør, men konskvensene menneskelig og materielt sett var noe langt mer enn bagateller.

Kirkebrannene ødela uerstattelig kirkebygg og kulturskatter, noe som handler om langt mer enn kristendom og kristen tro, det var et angrep på lokalsamfunnene som kirken er en del av, og det skapte reaksjoner langt utenfor den indre menighetskjernen. Dette sier noe om kirkens institusjonelle rolle i samfunnet, den bærer i seg en kulturell skatt, materielt i form av gjelder kirkebygg, og kunst og interiør.

Den mest beryktede kirkebrenneren var Varg Vikernes, med kallenavnet Greven, han var en lederfigur i satanistmiljøet og til slutt ble han dømt til lovens strengeste straff for kirkebrannene og drapet på heavy-metal musikeren Øystein Aarseth. Til tross for mordet på Aarseth var det kirkebrannene som skapte mest forargelse når det gjaldt Vikernes, fordi det innebar en form for vandalisme og kulturelt hærverk, som et angrep på samfunnet i seg selv.

Bildet av gamle fantoft Stavkirke i flammer, som Vikernes ble tiltatt for å ha tent på, har brent seg inn i den kollektive bevisstheten som et overgrep mot vår felles historiske og kulturelle arv. Stavkirkene står som en del av den eldste kristne arven vi har i Norge, og det er den mest verdifulle arkitekturen vi har, som er kjent over hele verden. Paradoksalt nok bærer også Stavkirkene i seg en arv fra førkristen tid, den norrøne kultur som Vikernes senere omfavnet.

Et annet paradoks er at kirkbrannene førte til et større engasjement for kirken i lokalsamfunnene som ble berørt. Slik sett innebar kirkebrannene noe forløsende når det gjelder det som er kirkens dypeste natur, det viser paradoksalt nok at kirken dypest sett ikke er et hus, men menneskene som er samlet der i troen. I en vid forstand gjelder det alle som samles i kirken gjennom livet, i forbindelse med gudstjeneste, dåp, konfirmasjon, gravferd og bryllup.

Kirkebranner og satanisme står som antitesen til kirken og kristen tro, likevel er det mulig å stille spørsmålet om Gud brukte kirkebrannene til å skape en mer levende kirke og kristen tro.

Paradoksalt sett er kirken mest levende når den er en brennende kirke, det er derfor flammen står et symbol for den hellige ånd, den ånd som er livgiver og skaper troen. Slik innebærer kirkebrannene en prøve for kirken. Hvis kirken ikke er noe mer enn et bygg og en samfunnsinstitusjon, så er den i realiteten en død kirke, for kirkens liv ligger ikke i kirkebygget eller institusjonen, kirkens liv er menneskene som samles i felleskap, i troen på Jesus Kristus.

Heldigvis kan det synes som om kirkebrannenes tid er forbi, i allefall som en epidemi der flere kirker ble påtent i løpet av kort tid. I dag er det andre trusler mot kirken, som institusjon og trossamfunn.

Trusselen i dag kommer ikke fra selverklærte satanister, men fra samfunnsforholdene som omgir kirken. Det tydeligste uttrykket for dette er den økonomiske situasjonen som i dag truer kirken, i et samfunn som er preget av frykt for velferdsstatens fall. Skillet mellom stat og kirke, fører uungåelig til at også det økonomiske båndet løsnes, og flere spør i dag hvorfor staten skal sørge for økonomien til et trossamfunn som koster milliarder å drifte.

Budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Krf og Venstre, sørger for at kirken iallefall klarer seg ett år fremover uten omfattende nedskjæringer. Likevel synes det klart at den økonomiske situasjonen i kirken på sikt kommer til å bli betydelig forverret. Dette vil uungåelig føre til nedbemanning når det gjelder prestestillinger og kirkelige ansatte, og gå ut over det arbeidet i lokalmenighetene. En dårligere kirkeøkonomi vil også gå ut over vedlikeholdet av landets kirker, selv om de forhåpentligvis vil bli bevart som en del av samfunnets kulturelle og religiøse arv.

Langt mer alvorlig er likevel situasjonen når det gjelder deltakelsen i gudstjenester og kirkelige handlinger, det er her den virkelige krisen i kirken kommer til syne. Når alle de kirkelige statistikkene peker nedover, så sier dette noe om at forholdet mellom folk og kirke er i endring. Det er et tidsspørsmål om hvor lenge det vil gi mening å kalle den norske kirke for en folkekirke, når det endelige båndet mellom folk og kirke kuttes i form av folk melder seg ut av kirken og slutter å døpe sine barn. Dette er allerede i ferd med å bli en realitet i de store byene, der medlemsandelen og deltakelsen i kirkelige handlinger allerede er så lav at det ikke lenger gir mening å snakke om en folkekirke, og dette er bare et tegn på den utviklingen som ligger foran kirken i hele landet.

Dypest sett handler dette om en troskrise i kirken, der kirkens tro ikke lenger er meningbærende for det brede laget av folket. Etterkrigsgenerasjonen er den siste generasjonen som har hatt et selvfølgelig forhold til kirken og kristen tro, i form av at bibelhistorien og salmer ble pugget og innlært på skolen.

Situasjonen for min egen generasjon og de som er yngre enn meg er at kunnskapen om kristen tro, og bibelhistorie er skremmende lav, vi er i ferd med å bli et folk av religiøse analfabeter når det gjelder vår egen religiøse arv, og deltakelsen i kirkelige handlinger er den siste tråden mellom folk og kirke, som nå er i ferd med å ryke.

Samtidig innebærer denne krisen også en mulighet for at Gud kan skape noe nytt, ved den ånd som gir fellesskap, liv og tro. Kanskje kan kirken reise seg på ny, ikke som en stor og mektig samfunnsinstitusjon, men som et felleskap av mennesker som kommer sammen i tro og tilbedelse, i bibellesning og bønn, i fellesskapet om sakramentene, dåp og nattverd.

Kanskje kan kirken finne seg selv, ikke gjennom romantisk lengsel til en ideel tilstand i fortiden, men gjennom å gjenoppdage Guds nærvær i våre liv.

a – theist

I am a – theist
a – theist that rejects
the objective existence of God
because God is not an object
neither does God exist
God is rather the one
that brings everything into existence
the depth and source of everything
that has existence
God is love
but love does not exist
love is that which let us see life
as something more
than an objective reality
love is that which transforms life
into a personal reality
faces and living beings
that calls us to love
in the name of God

REMs Ikoniske sang fra «Out of time»(1991) er en av de store slagerne fra tidlig 90-tall, og den var med på å gjøre REM til et av verdens største band.

Det er et av bandene jeg forbinder med 90-tallet, da jeg for alvor åpnet ørene for pop og rock. Som mange av REMs sanger har «losing my religion» en ganske kryptisk tekst, det er ikke helt enkelt å forstå hva den handler om. Likevel griper tittelen umiddelbart det som er stadig flere menneskers erfaring i vår kultur, av å miste troen på Gud, kirken og organisert religion.

Det er ikke åpenbart at det er religiøs tro teksten egentlig handler om, men jeg vil hevde at den uansett kan gis en religiøs og teologisk fortolkning.

Life is bigger
It’s bigger
And you, you are not me
The lengths that I will go to
The distance in your eyes
Oh no, I’ve said too much
I set it up

Tro handler om vår relasjon til det som er større en vi kan gripe, det som vi aldri helt kan forstå, livet selv. Det handler også om erfaringen av å være fremmede for hverandre, og avstanden mellom oss som mennesker.

Paul Tillich definerte tro som «ultimate concern,» vårt «ytterste anliggende», altså det i våre liv som vi gir en ubetinget verdi. Dette trenger ikke å handle om religion i en snever forstand, det kan handle om alt det som vi setter vår tro til, enten det dreier seg om andre mennesker, familie, eller mer abstrakte størrelser som politikk eller ideologi.

Kanskje handler teksten om tapet av et menneske som du har elsket eller satt din tro til, og denne erfaringen ligner på et religiøst meningstap, der livet faller sammen ved tapet av den som gav livet mening og innhold.

That’s me in the corner
That’s me in the spotlight
Losing my religion
Trying to keep up with you
And I don’t know if I can do it
Oh no I’ve said too much
I haven’t said enough

Teksten gir også mening ut fra en et snevrere religiøst perspektiv, i vår sekulariserte del av verden står den som et vitnesbyrd om et religiøst meningstap, altså tapet av religion som en meningsbærende størrelse i livet.

Å miste troen, er en eksistensielt rystende erfaring for den som tar troen på alvor, fordi det dreier seg om relasjonen til livet selv, ikke bare i forhold til troen, men også i forhold til ens egen identitet.

Selv har jeg opplevd dette religiøse meningstapet, det har vært en prosess som har pågått i flere år, og som for min del handler om et tap av troen på en overnaturlig virkelighet, der Gud er et opphøyd himmelsk vesen som krever vår lydighet og tilbedelse.

Det dreier seg om et religiøst meningstap når det gjelder troen på at det finnes en endelig løsning på lidelsen og det onde som er en del av menneskelivet. Slik tvinges jeg til å konfrontes med det lidelsen, det onde og erfaringen av meningsløshet, uten å kunne klamre meg til at dette finner sin endelige løsning i det hinsidige.

Erfaringen av et religiøst meningstap er ikke bare et resultat av sekularismen, det kan også gis en teologisk fortolkning. Dietrich Bonhoeffer skrev om dette mot slutten av sitt liv, mens han satt i nazistenes fangenskap og ventet på sin dødsstraff.

I denne situasjonen, ventende på sin egen død og overgitt til den absolutte ondskap, fødtes visjonen om en «religionsfri kristendom.» Det er ikke helt lett å få taket på hva dette innebærer, Bonhoeffer etterlot ingen systematisk teologi i brevene fra fengselet, men snarere fragmenter som står åpen for fortolkning.

Hva kan en «religionsløs kristendom» handle om? Er det en kirke uten Bibel, bekjennelse, ritualer og kirkerom?! Jeg tror ikke at det var dette Bonhoeffer hadde i tankene, men han stilte seg kritisk til en kirke og en kristen tro, som var i stand til å omfavne Nazismen som ideologi. Når totalitære ideologier og fascisme omfavnes av kristne, så viser det hvor lite troen i sin ytre form kan bety.

Det Bonhoeffer så for seg var derimot en kristen tro som innebærer en livsform istedenfor å dreie seg om en religiøs bekjennelse. Kanskje innebærer det også et skifte fra å forstå Gud som et overnaturlig vesen i det hinsidige, som krever vår lydighet og tilbedelse, til å relatere til den Gud som åpenbares i våre sårbare liv når vi våger å elske og å følge den vei som Jesu liv vitnet om.

Every whisper
Of every waking hour
I’m choosing my confessions

En slik eksistensiell forståelse av troen dreier seg ikke om å kunne svare riktig på dogmatiske spørsmål, det handler om å bekjenne troen gjennom livet slik det leves fra time til time.

Troen som en livsform er noe jeg kan omfavne, for i erfaringen av et religiøst meningstap, så åpnes det et nytt rom for tro som livsform, en livsform som dreier seg om hengivelse, tillit og kjærlighet i møte med dette livet.

Nyvasket sengetøy

å legge seg i nyvasket sengetøy
kjenne det utstrekte lakenet
som bærer min kropp
puten som varsomt løfter mitt hode
dynen som favner rundt meg
det kalde og rene sengetøyet
som enda ikke har tatt imot
min varme
slik at det selv kan gi meg varme
dette er mitt vern i natten
rustningen som beskytter min kropp
på vei inn i drømmen

Historien om et liv

historien om et liv
er aldri historien om et liv
det er historien om tusen liv
tusen ganger tusen liv
det er historien om alle de liv
som har ledet frem til dette livet
slekters gang gjennom tusener av år
det er historien om alle de liv
som er levd samtidig med dette livet
liv som er flettet inn i hverandre
gjennom årtier og korte møter
et liv er aldri historien om et liv
det er historien om livet selv

Advent

hva er det vi venter på
det som vi lengter
etter at skal skje
er det at en gud skal komme
til vår jord
er dette mirakelet vi vil se
jomfruefødsel og englesang
nei, dette er ikke underet
en allmektig og opphøyd Gud
som går mot naturens gang
det vi venter på
er et langt større under
det vi lengter etter er å se
Gud åpenbaret i våre liv
når vi tar et nyfødt barn i våre hender

et dyp som kaller

det finnes et dyp
som kaller på deg
hver gang du våger
møte den andres blikk
hver gang du åpner deg
for ord som bærer livet
hver gang hud møter hud
med varsomhet og respekt
blir du gitt denne gaven
en ny og dypere relasjon
til den andre
til deg selv
til livet