Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Protestantismens død?

For ett år siden var jeg på studietur til Wittenberg sammen med prester og kirkelige ansatte fra Bjørgvin bispedømme. I den anledning besøkte vi et luthersk prekeseminar som holder til i byen og ble fortalt om situasjonen i den lutherske kirke på reformasjonens fødested.

Det som møtte oss var en deprimert kirke, en kirke som virket som den hadde mistet troen på seg selv og sitt eget budskap. Lederen for prekeseminaret fortalte om et kirkesamfunn som utgjør en minoritet av befolkningen, ca. 15% i delstaten Sachsen-Anhalt, og oppslutningen om gudstjenester og kirkelige handlinger var selvsagt enda lavere.

Paradokset er at Lutherdommens og protestantismens fødested i dag er et av de mest sekulariserte områdene i hele den vestlige verden. Den store majoriteten av befolkningen stiller seg fullstendig likegyldige til kristen tro, ja, til religiøs tro overhodet.

Årsakene til dette er komplekse, på den ene siden handler det om en historisk utvikling, der oppslutningen om kristendommen aldri har kommet seg etter perioden med undertrykking av det ateistiske regimet i Øst-Tyskland. Men kanskje finnes det også en dypere forklaring, som går tilbake til reformasjonen selv.

Faktum er at det er de liberale protestantiske kirkesamfunnene som er hardest rammet av sekulariseringen. Mens katolisismen og den karismatiske bevegelse fortsatt spiller en dominerende rolle globalt, og i enkelte deler av verden opplever vekst, så er den negative utviklingen entydig når det gjelder de etablerte protestantiske kirkene.

Kanskje henger det sammen med at sekulariseringen finner en grunn i Luthers teologi, i skillet mellom det verdslige og det åndelige regiment. En annen faktor er at Luthers vektlegging av rettferdiggjørelsen ved troen alene førte til en inderliggjøring av troen.

En tro som dreier seg om noe innvendig og inderlig, er mer sårbar ovenfor sekularisering og religionskritikk enn en tro som handler om ritualer og praksis. Det er ikke tilfeldig at Islam med sitt fokus på kroppslige ritualer, i bønn og faste, opplever en økende oppslutning også i den vestlige verden.

Sekulariseringen i vår del av verden har gått hardt utover de etablerte protestantiske kirkesamfunnene, bare de nordiske folkekirkene har opprettholdt høye medlemstall, slik vi fortsatt ser det i Norge. Men når Den norske kirke i dag er skilt fra staten synes bildet å være klart, oppslutningen om kirken er synkende, og mye kan tyde på at den minkende oppslutningen vil øke drastisk i årene som kommer.

Det er vanskelig å sette tall på dette, i form av medlemstall og oppslutning om gudstjenester og kirkelige handlinger, men et konservativt anslag vil være at medlemstallet synker til under 50% av befolkningen innen 2030 og kanskje et sted rundt 20% innen 2050. Det som er sikkert er at vi da ikke lenger kan snakke om den norske folkekirke.

Kirkebyggene vil bli stående som arkitektoniske symbol på en tapt storhet, kanskje vil en del av dem bli forvandlet til museer eller kulturhus. Men organisatorisk vil kirkelandskapet være radikalt forvandlet, med en helt annen økonomisk situasjon og langt færre ansatte. Igjen vil det stå en minoritetskirke, som selv må gripe tilbake til troens utgangspunkt, hvis den skal kunne oppstå til et nytt liv i et etterkristent samfunn.

Advertisements

Barnetroen

  «Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.» Paulus, 1. kor 13, v. 11.

Et begrep som det er umulig å komme utenom i den norske kirke er begrepet «barnetro». For mange mennesker fanger dette begrepet inn relasjonen til kirken og troen, slik det kommer til uttrykk gjennom formuleringer som «jeg har fortsatt min barnetro i behold.»

I den norske kirke dyrkes denne «barnetroen», med utgangspunkt i at Jesus fremholder barnet som den største i Guds rike. Vektleggingen av barnetroen kan også forstås som et uttrykk for Luthers understrekning av at mennesket ikke kan gjøre seg fortjent til sin egen frelse. Forholdet til Gud blir slik gjennom «barnetroen» definert som en enkel og tillitsfull relasjon, som ikke avhenger av intellekt eller moral.

I motsetning til bedehuskristendommens pietistiske fokus på en inderlig fromhet og en puritansk moral står folkekirketankegangens fokus på barnetroen, der kirken blir som en mors åpne favn, som tar imot barnet uten krav. Dette preger folkekirkens teologi og forkynnelse, der dåpen blir det eneste som er definerende i forhold til medlemskap i kirken.

Det er mye som er fint med en slik forståelse, i forhold til en kirke som i deler av sin historie har nedvurdert barnet, som umyndige og uferdige mennesker. Luthers kritikk av selvrettferdiggjøring er et viktig anliggende også i våre dager.

Likevel vil jeg hevde at dyrkningen av «barnetroen» har bidratt til å sentimentalisere og romantisere troen, og gjort den fremmed for dem som ikke kan identifisere seg med barnets tro.

Barnetroen kan sies å være en førkritisk tro som tilhører barnets verden. I det barnet når konfirmasjonsalderen står det på terskelen til en verden som er preget av kritisk tenkning og avskjed med det barnslige og det umodne. For mange innebærer derfor konfirmasjonstiden en avskjed med barnetroen.

Hvis kirken skal holde på unge mennesker fra konfirmasjonsalderen, gjennom tenårene og 20 årene, så må den hjelpe konfirmantene å utvikle kritisk tenkning og en moden tro, noe som innebærer å gi slipp på barnetroen.

I motsetning til folkekirkeideologiens fokus på barnetroen, står den kontemplative tradisjonens fokus på trospraksis, gjennom bønn og tjeneste. Her har mange av kirkens aktive medlemmer, og ikke minst kirkens prester og ansatte funnet sin redningsbøye. I den kontemplative tradisjonen, som de senere tiårene har fått et oppsving gjennom retreatbevegelsen, vektlegges etterfølgelse og vekst i troen, i motsetning til å romantisere og sentimentalisere den uartikulerte troen.

Dyrkningen av barnetroen henger altså sammen med forståelsen en folkekirketenkningen, der dåpen står som det sentrale og det eneste saliggjørende/eneste kriteriet for å være en del av kirken.

Teologisk er det et viktig poeng at mennesket ikke kan gjøre seg selv fortjent til frelsen og bare kan ta imot troen som en gave, likefullt fører vektleggingen av barnetroen til at det for en stor del av kirkens medlemmer ikke får hjelp til å gå videre del i det kristne livet som dåpen forutsetter.

Kirken står slik i et spenningsfylt forhold mellom folkekirkeideologiens idyllisering av barnetroen og etterfølgelsen som en radikal forståelse av troen forutsetter. Når oppslutningen om gudstjeneste og kirkelige handlinger er fallende, så står kirken ovenfor et kritisk valg, om den skal fortsette å favne videst mulig gjennom å vektlegge barnetroen som det eneste saliggjørende, eller om den istedenfor skal konsentrere seg om etterfølgelse og disippelskap som det som definerer troen.

I et samfunn der utdanningsnivået har steget jevnt de siste tiårene, så innebærer dyrkningen av barnetroen at kirken blir stadig mer irrelevant, for stadig flere mennesker. Når de som har vokst opp med en «barnetro» etter hvert også blir en minoritet i samfunnet, så er det en feilslått strategi å fokusere på barnetroen som det definerende for en kristen tro.

Den representative troen

I et sekulært samfunn blir troen definert som noe individuelt, som enkeltmenneskets sak, noe som kan og bør skilles fra det offentlige rom og politiske beslutninger.

Denne individualiseringen fører til en inderliggjøring av troen, der den identifiseres med individets følelser og overbevisning, som noe privat. Samtidig sekulariseres kirken innenfra, i form av at færre av kirkens medlemmer tar del i kirkens gudstjenesteliv og kirkelige handlinger.

Spørsmålet er derfor om det finnes andre kjennetegn for troen i vårt sekulære samfunn enn den individuelle og personlige troen, som kan forklare relasjonen mellom folk og kirke.

Den ateistiske og marxistiske filosofen Slavoj Žižek snakker om «tro i andre person», altså å tro gjennom andre mennesker, som et kjennetegn på religiøsitet i vårt samfunn.

Žižek forstår troen først og fremst som et sosialt fenomen, og vektlegger hvordan denne fungerer og utspiller seg i våre relasjoner.  Det handler om hva troen representerer også for de som ikke kan tilslutte seg til denne på et personlig og individuelt plan.

Å tro «i andre person» gjennom andre mennesker kan kalles en representativ tro, fordi den utspiller seg gjennom forestellingen om den andres tro.

Et banalt, men likevel treffende eksempel på en slik tro, er ifølge Žižek troen på julenissen. På et sosialt plan dreier den seg om noe mer enn en mann med skjegg som gir gaver til barn på julaften. Den kan sies å dreie seg en fortelling og et ritual som både barn og foreldre tar del i, og som gjennom barnets tro er meningsfullt også for de voksne.

Foreldrene tar del i barnets tro, uten selv å dele denne troen på et intellektuelt plan. Når barnet mister troen på julenissen kan det derfor oppleves som et tap for foreldrene. Paradoksalt nok kan barnet selv ta del i fortellingen og ritualet lenge etter at det har forstått hvem som skjuler seg bak nissens skjegg, fordi det opplever gleden av å være med i dette ritualiserte samspillet. Det avgjørende er dermed forestillingen om den andres tro.

Žižek overfører eksempelet fra barnets tro på julenissen til religiøs tro. Hans poeng er ikke å likestille troen på julenissen med gudstro og slik latterliggjøre denne, men å vise hvordan religiøsitet kan handle om å ta del i et troen gjennom andre mennesker.

En prest kan også fungere som den som representerer troen, på vegne av menigheten. Dette gjelder ikke minst i vår folkekirke, der en stor del av medlemmene ikke selv definerer seg som bekjennende kristne, til tross for at de er døpt og medlemmer av kirken. I enkelte sammenhenger utspiller dette seg tydelig i kirkerommet, når presten er den som utsier trosbekjennelsen eller Fadervår høyt på vegne av en i hovedsak taus menighet.

Mange kan tilkjennegi motstand mot å identifisere seg som troende på et intellektuelt plan, men likevel gi uttrykk for at troen representerer en viktig dimensjon i livet. Det avgjørende er altså ikke en kristen identitet og selvforståelse, eller fortrolighet med kirkens bekjennelse, viktigere er det hva kirken og troen representerer i en sosial forstand.

Den representative troen kommer også til syne i kirkens trosopplæring, der foreldre kommer til kirken med et ønske om at deres barn skal få del i en tro som de ikke nødvendigvis selv deler. Barnet blir dermed en representant for troen, på samme måte som presten, som bærer troen for foreldre eller besteforeldre. I et sekularisert samfunn er det slik troen lever videre, gjennom forestillingen om at det er noen andre som bærer troens dimensjon.

Problemet med den representative troen er nettopp at den forutsetter forestillingen om at det er noen andre som faktisk tror at Bibelen og kirkens dogmer representerer en objektiv metafysisk virkelighet. Derfor kan det også sies å være en fremmedgjort tro, som bærer i seg melankolien av noe som har gått tapt, og som bare kan leves ut gjennom de som fortsatt tror, enten det er barnet eller presten.

Personlig kristen?

«Er du personlig kristen?» Jeg tror ikke at jeg tar feil hvis jeg sier at dette spørsmålet ikke er like vanlig i dag, som det var for bare 10 eller 20 år siden. Det er interessant at dette på et visst tidspunkt ble et vanlig spørsmål og at det ikke lenger er like vanlig.

Spørsmålet kan sies å ha sprunget frem i en samfunnsmessig situasjon der de aller fleste var kristne på et kulturelt plan, dvs. at de var døpt og medlemmer i Den norske kirke, uten at det nødvendigvis var en viktig del av folks identitet.

Begrepet personlig kristen har slik blitt brukt til å karakterisere dem som har gjort et bevisst valg når det gjelder tro, de som bekjenner sin tro og deltar i kirkens gudstjenesteliv.

I motsetning til disse står det store flertallet av kirkens medlemmer, de som var døpt og formelt sett medlemmer i kirken, men som ikke deltar aktivt i kirkens gudstjenesteliv, bortsett fra kanskje julegudstjenesten og ved kirkelige handlinger, som dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd.

Mange opplever spørsmålet ubehagelig, nesten invaderende, et sjelegranskende spørsmål som ikke nøyer seg med å fastslå om et menneske er døpt og medlem av kirken. For det er noe forpliktende i spørsmålet, et menneske som kaller seg personlig kristen, forventes å tro og leve på en måte som skiller seg fra det store flertallet i samfunnet.

Det kan diskuteres hvor egnet begrepet «personlig kristen» er, for hvor går grensene mellom det personlige og det kulturelle? De er flettet inn i hverandre og kan ganske enkelt ikke skilles.

Å delta aktivt i kirkens gudstjenesteliv og andre kirkelige aktiviteter kan også være kulturelt betinget, det trenger ikke være et uttrykk for en dyp personlig overbevisning. Troen har slik en sosial dimensjon, og det trenger ikke å si så mye om hvor dypt troen stikker, at et menneske er sosialisert i kirken.

Mange «kulturelt kristne» har også et reflektert og bevisst forhold til hva de tror og hva de ikke tror, og deres valg om å ikke ta en aktiv del i kirkens liv, kan handle om andre ting enn tro, det kan også være et uttrykk for en motstand mot kirkens institusjonelle sider eller alternativ forståelse av troens vesen.

Når begrepet «personlig kristen» ikke lenger er så vanlig i dag, så tror jeg at det handler om en bevisstgjøring av at det ikke er helt treffende å skille skarpt mellom det personlige og det kulturelle, en annen ting er at flere og flere har reagert negativt på dette, ikke minst fra kirkens side.

I møte med andre religioner, som Islam, får også den kulturelle identiteten en dypere mening. Kanskje er det derfor en god ting hvis vi endelig kan gravlegge begrepet «personlig kristen», i en tid der det ikke lenger er særlig treffende.

Fenomenet tro

Hva betyr ordet tro? Hva betyr det hvis jeg sier at jeg tror, eller ikke-tror. Med andre ord, hva innebærer troen som fenomen?

Et av mine hovedanliggender som teolog og prest, har vært å fremme en dynamisk forståelse av tro som et universelt og allment fenomen.

Dynamikk handler om kraft og bevegelse, og slik sett er jeg interessert i hvordan troen virker i enkeltmenneskets liv. På hvilken måte beveger troen et menneske, dette er for meg mye mer interessant enn om et menneske kan svare ja på om hun tror eller er døpt.

Når jeg fremholder at troen er et universelt og allment fenomen, så mener jeg at tro er noe som angår alle mennesker, for i en eller annen forstand må alle mennesker forholde seg til spørsmålet om religiøs tro og livsanskuelse. Jeg tror ganske enkelt at mennesket er et religiøst vesen, i betydningen av at det må fortolke sitt eget liv i relasjon til den ytterste sannheten om livet selv.

Vektleggingen av en kategorisk enten – eller forståelse av troen henger sammen med behovet for å skille skarpt mellom de som er innenfor og de som er utenfor, mellom de frelste og de fortapte. Kategorier er grunnleggende for å kunne forholde seg til virkeligheten, men en dypere forståelse av et fenomen er kun mulig hvis vi evner å se bakenfor kategoriene.

For at dette skal være mulig å komme til en nærmere forståelse av fenomenet tro er det nødvendig med kritikk av en tradisjonell kategorisk og statisk forståelse av troen. Hvordan et menneske kategoriserer seg i forhold til spørsmålet om tro er slik jeg ser det bare interessant i forhold til hvordan troen utspiller seg i enkeltmenneskets liv.

En statisk forståelse av troen er overrepresentert i kirken, og representerer slik jeg ser det en lite adekvat måte å forholde seg til egen og andres tro. Samtidig er det nødvendig å skille mellom det spesifikt kristne og det allmenne og universelle aspekt ved fenomenet tro.

Læren om at en mottar troen som en gave i dåpen er en del av en slik kategorisk forståelse, som bidrar til et skarpt skille mellom de døpte som tilhører kirken og de udøpte som står utenfor kirken. Problemet oppstår ved en slik forståelse i spenningen mellom dåp og bekjennelse.

Hvordan forholder vi oss til de som ikke er døpt, som likevel bekjenner seg til den kristne tro, og til de som er døpt men likevel ikke bekjenner seg til den kristne tro. Dette paradokset tydeliggjør hvordan en kategorisk forståelse av troen som fenomen er lite saksvarende i møte med vår flertydige religiøse virkelighet.

En dynamisk forståelse av fenomenet tro, har derimot sitt utgangspunkt i at troen som noe allment og universelt kommer til uttrykk på forskjellig måte i enkeltmenneskets liv og i kulturen det er en del av. Jeg vil derfor definere troen som menneskets svar på livet selv.

Troen er vår dypeste respons på livet selv. Dette svaret kommer til uttrykk, gjennom menneskets konkrete livsutfoldelse, i en vid forstand gjennom alle dets livsytringer, i en snever forstand gjennom dets religiøsitet. Denne livsutfoldelsen er videre et uttrykk for menneskets tanker, følelser og moral/vilje.

Når troen identifiseres med enten menneskets tanker, følelser eller moral, er det en følge av at vi forveksler troens mysterium med dens konkrete uttrykk. Vi identifiserer troen med bekjennelse, og frarøver slik den språkløse sin tro, vi identifiserer troen med følelsen av Guds nærvær, og nedvurderer slik troen til den som er deprimert og føler at Gud er langt borte, eller vi identifiserer troen med moralen og gjør den slik til en moralsk prestasjon.

Troens konkrete uttrykksformer står alltid i et spenningsforhold til hverandre, og kjemper om plass. Dette kommer til uttrykk gjennom aggresjon ovenfor andre former for tro, og spesielt gjennom en fornekting av tvilens rolle som en integrert del av troen.

Bare når troens kognitive, emosjonelle og moralske side balanseres og tvilen integreres, får troen en samlende og sunn funksjon i enkeltmenneskets liv, og i samfunnet i sin helhet.

Et tannløst smil

så møttes de to
barnet og den gamle
mellom dem
et helt liv
ført sammen
i et tannløst smil

Resitasjon

noen dager
våkner jeg opp
med ditt navn
på mine lepper
jeg gjentar det
i stille resitasjon
uten å vite hvorfor
kanskje som en bønn
et håp, en lengsel
noe som har feste et sted
dypere enn min rasjonelle tanke
et sted der inne
der mitt liv
møter det som er min kilde
I hjertets dype grunn