Feeds:
Innlegg
Kommentarer
Jeg kan ennå huske redselen for den mørke kjelleren i mitt barndomshjem, hengslen på døra, den knirkete trappa, den rå lukten av en mørk kjeller og betonggulv. Den store fryseren, med plass til et helt menneske, de mørke krokene, og rommet med veden og øksen som lå klar til hogg. Under et bord stod det også to gravstøtter i marmor, fra avdøde slektninger, noe som fylte meg med angst for døden og gjenferd.
 
Den mørke kjelleren står som en arketype for mennesket angst for det ukjente, mørke og dypet, det er nok flere enn meg som har kjent på dette ubehaget og frykten ved å gå ned i en mørk kjeller.
 
Likevel er den mørke kjelleren bare ett av flere eksempler på angst og fobier som kan følge mennesker gjennom livet.
 
Angsten for det ukjente vekkes i barnet etter hvert som det kommer til selvbevissthet. Det er gjerne knyttet til mørket og forestillingen om monstrene som skjuler seg i dette, under senga eller andre steder. Alt dette kan drive foreldre til vanvidd, for hvordan skal de få overbevist barnet om at det ikke finnes noen monstre under senga?!
 
Paradokset er at monstrene faktisk finnes, ikke som konkrete uhyrer som skjule seg i mørket, men i form av det ukjente som skjuler seg i barnets sinn. All angst knytter seg til dette, det ukjente som er tilstede i underbevisstheten. Monstrene representerer den verden som barnet ikke har kontroll over og som fyller barnet med angst.
 
Etterhvert som menneske utvikler selvbevissthet, våkner det også til erkjennelsen av selvets grenser, altså det som er utenfor menneskets kontroll. Denne erkjennelsen er alltid tilstede i menneskets underbevissthet og det fyller oss med angst hver gang vi møter noe som representerer det ukjente for oss.
 
Det er ikke bare innbilte monstre under senga og mørke kjellere som vekker angsten i mennesket. Sannheten er at mennesket kan få angst for nesten hva som helst, noe som blir tydelig gjennom tilfanget av merkelige fobier et menneske kan bære på.
 
Likevel finnes det arketypiske fobier, som representerer angsten for det ukjente. Det knytter seg ikke bare til erfaringen av imaginære monstre eller mørke rom, det knytter seg også til erfaringen av konkrete størrelser og virkelige skapninger.
 
Det finnes vesener og dyr, som fyller mennesket med en instinktiv angst. Det tydeligste eksempelet på dette er den nærmest universelle angsten for slanger. At denne angsten er instinktiv kan tyde på at den ikke er innlært, men er noe som ligger nedarvet i menneskesinnet som et resultat av tusenvis av år med evolusjonær tilpasning.
 
I mytologien uttrykkes det samme, gjennom myter som finnes i ulike varianter, gjennom historien og på tvers av kulturer. Mest kjent er fortellingen om slangen i Edens hage, som frister mennesket til fall, men like viktig er det at slangen er den som kaller mennesket til selvbevissthet, gjennom kunnskapen om godt og ondt.
 
Dette peker på at det er en nær sammenheng mellom angst og menneskets selvbevissthet. Kanskje er det møtet med det ukjente og truende, som har drevet frem utviklingen av menneskets bevissthet?
 
Arketypisk uttrykkes det samme gjennom fortellingen om Georg dragedreperen, som har røtter flere tusen år tilbake i tid. Dragen er en mytologisk størrelse som er identisk med slangen, bare i forstørret form og med føtter. Den kan sees som et fantasifoster, et monster som den modige ridderen må bekjempe for å befri jomfruen og vinne skatten som dragen vokter over.
 
Myten og eventyret bærer slik på en dyp innsikt og hemmelighet når det gjelder menneskesinnet og det underbevisste. Møtet med monsteret under senga, slangen i edens hage og dragen, er møtet med det ukjente og truende i menneskesinnet. Den instinktive reaksjonen på dette er å flykte bort, å skru på lyset og å søke en trygg og beskyttet tilværelse på mors sitt fang. Men det er bare ved å våge å møte monsteret og bekjempe dragen at mennesket kan utvikle seg, frigjøre seg fra angsten og å finne skatten som er skjult i mørket.
 
 
 
 

Hva er religion?

Spørsmålet kan synes naivt og enkelt i sin form, for alle vet vel hva religion er? Men i likhet med andre fundamentale spørsmål om livet, så er det som kan synes som en selvfølge ikke så enkelt å sette ord på.

En enkel definisjon kan være at religion er troen på en overnaturlig virkelighet, dette er en definisjon som gjerne blir gitt av de som selv forkaster en slik virkelighet. Likevel vil jeg hevde at en slik definisjon er lite presis når det gjelder å definere hva som ligger i begrepet religion.

For en slik forståelse fanger ikke inn at religion handler om noe langt mer enn enkeltmenneskets tro, enhver religion har en institusjonell side som sprenger individuell tro, og det er ikke nødvendig å ha en “personlig tro” for å være en del av en religion eller å ta del i religiøse ritualer. Det er heller ikke selvsagt at religiøs tro retter seg mot en overnaturlig virkelighet, troen kan også dreie seg om vårt jordiske liv.

Det finnes knapt et mer mangfoldig fenomen enn religion, spørsmålet kan stilles om det overhode er mulig å snakke om religion som en enhetlig størrelse, altså om det kan sies å være en fellesnevner for alle verdens religioner, og for religiøs tro i sin helhet.

Religion er et universelt fenomen, til tross for sekularisme og ateisme finnes det ikke et eneste land i verden som er fritt for religion. Selv Nord-Korea og andre totalitære ateistiske regimer gjennom historien er ikke frie for religion.

Det kan hevdes at slike regimer er dypt religiøse, noe som kommer til uttrykk gjennom en kultisk dyrkning av nasjonens- leder og ideologi. Samtidig finnes det ikke et eneste eksempel på at et ateistisk regime har klart å fullstendig utrydde religiøs tro. Dette ble tydelig etter jernteppets fall, i mange tidligere kommunistregimer eksisterte det en livskraftig undergrunnskirke.

Religionshistorien er like lang som menneskehetens historie. Det er vanskelig å tidfeste når mennesket skilte lag med resten av dyreriket, men det er klart at det sammenfaller med utviklingen av menneskets selvbevissthet, ettersom en slik selvbevissthet synes å være noe unikt for mennesket. Freud hevdet at religion som fenomen oppstår som en konsekvens av menneskets selvbevissthet. Mye kan tyde på at Freud hadde rett, for det er en dyp sammenheng mellom religion og selvbevissthet.

Jeg vil hevde at religion kan betraktes som et slags speilbilde av livet selv, uttrykt mer presis kan det sies at “religion er en symbolske representasjonen av livet selv,” slik det kommer til uttrykk gjennom religiøse forestillinger, skrifter og ritualer. En slik forståelse fanger inn religion som et komplekst fenomen, som ikke bare handler om individets tro, men også om troens kollektive side, slik den kommer til uttrykk gjennom ritualer og religiøse narrativer.

Sekulariseringen av vesten kan sees som et resultat av opplysningstiden og rasjonalisme, det handler om en økende skepsis til metafysiske forestillinger som går sammen med fremveksten av vitenskap og empirisk rasjonalisme. Likevel har radikale forestillinger om religionens død som et resultat av sekularisme, vist seg å være feilslåtte.

Samfunnets institusjoner har i økende grad har blitt sekularisert, samtidig viser det seg at det er langt vanskeligere å sekularisere menneskesinnet. Det kan synes som om mennesket er et dypt religiøst vesen, nettopp fordi vi er selvbevisste og dermed har behov for å ordne livet gjennom symbolsk representasjon. Det er lite trolig at religiøs tro vil forsvinne fra vår verden, den vil heller anta stadig nye former, som et speilbilde av livet selv.

Re-formasjon

I anledning 500 årsjubileet for reformasjonen kan det være passende å stille spørsmålet om hva reformasjonen betyr. Spørsmålet kan besvares på flere måter avhengig av hvilket perspektiv en betrakter reformasjonen fra.
 
Det første og kanskje mest nærliggende svaret er det historiske, vi feirer 500 årsjubileet for reformasjonen, fordi reformasjonen, i bestemt form entall, handler om en historisk hendelse som skjedde 500 år tilbake i tid. Men en slik forståelse sier lite om hva reformasjonen innebærer utover det rent historiske og de historiske konsekvensen av reformasjonen.
 
Et annet perspektiv på reformasjonen er det teologiske, dette perspektivet kan aldri skilles fullstendig fra det historiske. Enhver idé har en kulturell og historisk kontekst, dette gjelder også teologiske idéer. Det som definerer den teologisk betydningen av reformasjonen er hva den innebærer når det gjelder forståelsen av Gud, troen og kirken. Her treer Luthers idéer frem slik det blandt annet kommer til uttrykk gjennom hans reformatoriske slagord «skriften alene, nåden alene og troen alene».
 
Disse to perspektivene er de dominerende når det gjelder å forstå reformasjonen fra et teologisk og kirkehistorisk perspektiv. I tillegg finnes et tredje perspektiv, som går på det rent språklige, hva betyr ordet reformasjon, i bestemt form entall? Dette handler altså om ordets etymologi, altså ordets historie, hvordan ordet har utviklet seg språklig.
 
Ordet reformasjon har kommer fra gammelfransk og latin, reformare, det betyr å forme på ny, og i en videre betydning betyr det å gjenskape eller gjenoppbygge. I meningsinnhold ligger det nært ordet renessanse som også kommer fra gammelfransk og latin, og betyr gjenfødelse.
 
I en teologisk forståelse gis ordet gjerne en konservativ betydning, som i å søke tilbake til en opprinnelig form, altså til den første kirken. Denne betydningen henger også sammen med renessansen, som historisk gikk forut for reformasjonen, der fokuset var på å gjenoppdage antikkens kunst og filosofi. Renessanse førte til en kulturell oppblomstring som fikk store samfunnsmessige konsekvenser i likhet med reformasjonen.
 
Fra et slikt perspektiv innebærer reformasjonen et romantisk prosjekt som bærer i seg forestillingen om at den første kirke var en mer fullkommen form for kirke, mens kirken fra et samtidig perspektiv har en korrumpert form. Dette var Luthers perspektiv, som sprang ut fra hans motstand mot avlatshandelen som et uttrykk for en korrupt kirke, som hadde forlatt sin opprinnelige form.
 
Korrupsjon er en trussel mot enhver institusjon, også kirken, derfor må den alltid søke tilbake til sin kilde og opprinnelige form. Likevel innebærer en romantisk forestilling om urkirken også en trussel mot kirken som en levende organisme. Det kan føre til en regressiv lengsel etter det som var, men som ikke lenger er, og som det ikke er mulig å vende tilbake til.
Dette minner om den romantiske og regressive lengsel som ethvert menneske bærer i seg, mot en perfekt tilstand i tidlig barndom, før livet ble vanskelig og komplisert. Dypest sett er dette en lengsel om å finne tilbake til uskylden før syndefallet, til en tilstand før fremmedgjøring og destruksjon. En slik lengsel bærer i seg noe vakkert, men det er likevel en utopisk lengsel.
 
Like lite som et menneske kan bli et barn, kan kirken vende tilbake til sin opprinnelige form.
Vi er tvunget til en historisk tilværelse, der tiden går fremover, det innebærer at vi alltid vil ha en historie som ligger bak oss. Dette er også sant for kirken, det er ikke mulig å vende tilbake til urkirken og å stryke ut 2000 års historie.
 
Urkirken kan stå som et ideal for hva kirken kan være, men vi er tvunget til å rette blikket fremover. Den som går baklengs inn i fremtiden er dømt til å snuble. Reformasjonen må derfor innebærer noe mer enn en å vende tilbake til fortiden, og en gjenskapelse av det som engang var. For kirkens del må reformasjonen også handle om ny-skapelse, å finne en ny form og å våge å forandres i møte med fremtiden.
 
Hvordan skal kirken møte fremtiden, dette er det brennende spørsmål i vår tid. Det er et spørsmål av avgjørende betydning. Den romantiske og regressive lengselen kan også handle om lengselen tilbake til fortidig storhet og tryggheten som fantes i staten trygge favn. Det er en like utopisk forestilling som forestillingen om at kirken kan vende tilbake til urkirken.
 
Vi er tvunget til å ta utgangspunkt i livet som er gitt oss her og nå, heller ikke kirken kan unnslippe sin historisk og kulturelle kontekst. Dette innebærer å være kirke i et samfunn som ikke lenger kan sies å være kristent, i den grad et samfunn i seg selv kan sies å være kristent. Dette handler først og fremst om en sekularisering når det gjelder samfunnets institusjoner, men sekulariseringen har også fått feste i våre sinn.
 
En kristen livsanskuelse er ikke lenger selvfølgelig i vårt samfunn, ganske enkelt fordi Bibelen og den kristne tro ikke lenger er en selvfølgelig referanse for hvordan mennesker i vårt samfunn fortolker sine liv. Det finnes en stor grad av religiøs analfabetisme i vårt samfunn, og religiøse forestillinger og bilder flyter over i hverandre.
 
Kirken befinner seg dermed et nytt landskap, i en ny tid. Vi bærer med oss vår historie, tradisjonen og Bibelen, og må å finne kirkens form på ny, for vi kan ikke gå baklengs inn i fremtiden.

Min egen stemme

Jeg hører min egen stemme hver gang jeg  åpner munnen for å snakke, det er en så hverdagslig erfaring at jeg sjelden tenker over det. Å høre seg selv snakke er noe annet enn å høre andre stemmer, for når jeg snakker kommer ordene innenfra, min egen kropp er instrumentet som gir lyd til mine ord. Det er derfor en kroppslig erfaring som dreier seg om noe mer enn å høre sin egen stemme utenfra.

Dette blir tydelig når jeg hører min egen stemme på opptak. Å høre sin stemme utenfra er en merkelig opplevelse. Stemmen er er kjent og fremmed på samme tid, jeg hører meg selv, samtidig er det meg selv fra en annen tid, et annet sted.

Menneskets stemme er noe individuelt, ingen mennesker har en identisk stemme, ganske enkelt fordi ingen mennesker har en identisk kropp, og det er kroppen som er stemmens instrument. Enda viktigere enn spørsmålet om hva som er min stemme, er spørsmålet om ordene jeg sier er et uttrykk for hvem jeg er. Språkets dypeste funksjon er å kommunisere mellom mennesker, og dypest sett handler det om å kommunisere vår egen identitet, hvem vi er som mennesker og individ.

Møtet med min egen stemme, slik den høres i et opptak, konfronterer meg med spørsmålet, er dette meg? Dette handler ikke bare om lyden av min stemme, det handler også om de ord som stemmen bærer frem, er det mine egne ord, eller er ordene fremmede? Følger jeg et et manus som ikke er mitt eget, eller er det mine egne ord som stemmen bærer frem.

På et plan så er ingen av ordene min stemme uttaler mine egne ord, det vil si, jeg taler med et språk som ikke er MITT i en egentlig forstand, dvs. ordene jeg bruker tilhører et felles arvegods. Språket er en kulturell fellesarv, og det er også denne fellesarven som gjør det mulig for andre å forstå det jeg forsøker å kommunisere ved hjelp av språket. Denne arven som språket bærer i seg er et resultat av en prosess som er like gammel som språket selv.

Et enkelt språk har en historie som strekker seg hundrevis av år tilbake i tid. Men språkets historie som fenomen går mye lenger tilbake i tid, den er like lang som menneskehetens historie. Vår evne til å kommunisere med ord er et kjennetegn på menneskeslekten.

Andre arter har også evnen til å kommunisere ved hjelp av lyder som fungerer som et språk. Noen arter har også evnen til en avansert form for kommunikasjon. Likevel skiller menneskets språk seg ut ved at ordene gjør det mulig å kommunisere på et langt høyere abstraksjonsnivå. Mennesket kan fortelle historier og formidle ideer, og ordene gjør det mulig å se seg selv utenfra og reflekterer over sin egen identitet.

Meningsinnholdet som ordene formidler er heller ikke noe som er rent individuelt. Ideer har sin historiske og kulturelle kontekst, de er et uttrykk for noe som går dypere et enkelt individ. Sjansen for at et menneske tenker en tanke som ingen mennesker har tenkt før er relativt liten. Likevel finnes det en mulighet for at en ide kan oppstå på ny i et menneske på en måte som er unik, og ordene som formidler denne ideen kan bringe noe nytt når det gjelder vår forståelse av livet selv.

Ord kan brukes til å formidle både løgn og sannhet, det er ikke alltid vi selv klarer å skille mellom hva som er løgn og sannhet, og det kreves derfor øvelse for å lære å snakke sant om seg selv. Når en hører seg selv utenfra tvinges en til dette, gjennom å stille spørsmålet om ordene jeg sier er et uttrykk for hvem jeg er, om de bærer frem sannheten om meg selv.

Å høre seg selv utenfra er derfor ikke bare en øvelse i å bli kjent med sin egen stemme, men å høre om ordene jeg sier er sanne, er de et sannferdige uttrykk for hvem jeg er, eller er de et forsøk på å manipulere bildet av meg selv for omgivelsene?

Ordene kan være et uttrykk for redselen for å bli avslørt, de kan også dekke over hvem jeg er. Problemet er at den som bruker ordene for å dekket til seg selv, til slutt blir fanget av sin egen løgn, ikke bare for andre, men også for seg selv.

I eventyret om Pinocchio kommer dette til syne gjennom at Pinocchio får en lang nese når han lyver. Løgnen forandrer altså han selv, rent fysisk. I den virkelige verden skjer denne forandringen ikke på et fysisk plan, derimot kan den psykologiske effekten være like stor. Løgnen forandrer hvem vi er, ikke bare i relasjon til hverandre, men på et dypere plan også til oss selv.

Derfor skal du tale sant, for der løgnen forkrøpler, setter sannheten fri.

if I was someone else

if I was someone else
than who would I be
if I had another name
would it be me
who would I see
facing the mirror
would it be my own eyes
looking at me
would the universe be the same
would you still
call me by my name

et nytt liv

jeg vil bygge meg et nytt liv
fra ruinene av et liv
som falt sammen
men denne gangen
vil jeg bygge det
med laftet tømmer
ikke ferdigproduserte materialer
og andres arbeid
jeg vil bygge det selv
mitt eget liv
med mine egne hender

a beggar on our street

we put Jesus away
safely preserved in a closed book
with gilded page edges 
we keep him away
in what happened long ago
two thousand years back in history
in a distant country
we put him locked up
in the dream of heaven
locked up in the illusion
of a life without suffering and pain
after death at the end of history
we keep him out of our lives
in the dream of his victories return
so that we don´t have to meet him
as a beggar on our street