Preken Jesu fristelse

Jeg har alltid vært glad i bøker, og en av favorittbøkene mine i barndommen var en bok med tittelen ”Det evige motiv.” Det var en bok med maleri fra kunsthistorien som forestilte scener i Jesu liv. Kanskje en litt sær bok for et barn, men denne boken hadde et spesielt grep på meg, og særlig var det et motiv som fascinerte meg, ”Jesu fristelse.”

Dette maleriet viste en vakker Jesus i hvite klær, mens Satan var en heslig mørkets engel som Jesus støtte fra seg. Allerede da, var det noe som skurret, det var noe som jeg ikke helt fikk til å stemme. Hvordan kunne Jesus ha så hvite og rene klær etter 40 dager i ødemarken? Jeg lot meg også fascinere av denne mørke skikkelsen som Jesus støtte fra seg, ja, jeg syntes nesten litt synd på ham.

Etter hvert lærte jeg mer om denne skikkelsen, som vi kjenner ved så mange navn; Fristeren, Satan, Djevelen, mørkets fyste, Lucifer osv. Jeg ble kjent med fortellingen om en engel som gjorde opprør mot Gud, og som ble støtt ned fra himmelen. Da jeg ble eldre lærte jeg at Lucifer, betyr ”lysbæreren,” eller ”morgenstjernen,” og at han er forkledd som en lysets engel.

En dag gikk det opp for meg hva som var feil i maleriet av Jesu fristelse, kunstneren hadde fremstilt motivet helt feil, det var Jesus som skulle ha vært malt skitten og heslig etter førti dager i ødemarken, mens Satan skulle ha blitt malt som en vakker, lysets engel.

Gjennom kunsthistorien går dette igjen, Satan blir fremstilt som en grotesk skikkelse, halvt dyr og halvt menneske, en mørk skikkelse med menneskekropp, men med geitehode og horn, og klover på føttene. En av de få kunstnerne jeg kjenner til som har fremstilt Lucifer som en lysets engel, er den engelske kunstneren, poeten og mystikeren William Blake. I følge Blake var det Lucifers stolthet som førte til hans fall fra himmelen. Lucifer nektet å falle på kne for mennesket på Guds befaling, ja, en tradisjon sier til og med at det var kjærligheten til Gud som gjorde at Lucifer nektet å bøye seg for mennesket.

I Jobs bok blir Satan kalt en av Guds sønner, som får tillatelse av Gud til å prøve Job gjennom en rekke lidelser. Ordet Satan på hebraisk betyr motstanderen, og han utvikler seg som karakter fra det gamle testamentet, fra å være den som prøver og frister mennesket, til i det nye testamentet å bli Guds motstander. I Johannes åpenbaring fremtrer Satan som antikrist, som den endelige motstanderen Kristus skal beseire ved historiens slutt.

Hvorfor forteller jeg alt dette om Satan, burde jeg ikke heller fokusere på Jesus i dagens tekst?! Kanskje det, men for å forstå Jesu fristelse må vi skjønne hva denne fristelsen dypest sett består i, og hvem det er som frister ham.

Gjennom alle tider, har vi mennesker hatt et behov for å gjøre vår egen skyggeside til en ytre skikkelse, vi har lettere for å forholde oss til ondskapen som et ytre fenomen, enn å se den som en del av oss selv.

Men sannheten er at ondskapen i verden er menneskehetens kollektive skyggeside som kommer til syne. Noen ganger trer den klart frem, som 22. juli på Utøya, eller som under Nazismen og Holocaust, noen ganger får den et tydelig ansikt, som i Adolf Hitler, i Charles Manson eller Anders Behring Breivik. Ja, jeg tror med rette vi kan bruke uttrykket demonisk, eller besatt, når ondskapen kommer så tydelig til uttrykk. Ondskapen er virkelig en personlig kraft, som kan overmanne et menneske.

Spørsmålet er likevel hvordan vi forholder oss til vår egen skygge, vårt eget potensial for ondskap. Erkjenner vi at mørket også er en del av våre liv, at vi alle har et potensial for hat og forakt, for vold og ødeleggelse?

I ødemarken etter førti dagers faste, møter Jesus sin egen skygge, paradoksalt nok som en lysets engel, nærmest som sin egen tvillingbror. Vi vet ikke om den Satan Jesus møtte var en hallusinasjon, det er kanskje ikke så utenkelig i all utmattelsen og sulten.

Men den Satan Jesus møter representerer en reell fristelse, den representerer en del av Jesus selv. En av kirkens største feil gjennom historien er å fremstille Jesus som et perfekt menneske som aldri kjente på en reel fristelse fristet, og som ikke hadde dette potensialet for ondskap og ødeleggelse i seg.

Når vi snakker om Jesus som det lytefrie og perfekte Guds lam, så er det som en del av en offerteologi som skal forklare hans død på korset. Det har lite og ingenting å gjøre med den historiske Jesus som var et menneske av kjøtt og blod. Jeg tror at vårt potensial for ondskap og ødeleggelse er proporsjonelt med vårt potensial for kjærlighet og godhet. I lys av dette tror jeg ikke noe menneske har kjent på en større fristelse en det Jesus gjorde, og det reflekteres også i denne fortellingen.

Selve poenget med Jesu fristelse er nettopp at det er en reel fristelse, Jesus hadde fastet i førti dager, ja, teksten sier det ganske tørrvittig, at han til slutt ble sulten. Trenger vi å se for oss Satan som en ytre skikkelse som kommer der og sier at Jesus skal gjøre om steiner til brød?! Eller handler det om noe annet som går dypere i Jesus selv? Hvis Jesus virkelig kunne gjøre steiner til brød, ville det da være en synd? Vi har jo fortellingen om Jesus som gjør vann til vin i bryllupet i Kanaan, og fortellingene om da Jesus metter folket med fisk og brød? Så det må handle om noe mer enn å stå imot et naturlig behov for mat etter førti dager med faste.

I den andre prøvelsen tar Satan Jesus med til tempel- muren i Jerusalem og ber han kaste seg mot bakken. Ser vi for oss at Jesus her beveger seg fra ødemarken til tempelet rent fysisk, eller er det en del av en visjon eller hallusinasjon. Jesus svarer Satan med å vise til skriften: ”Du skal ikke sette Gud på prøve.” Kanskje representerer dette en fristelse som også Jesus måtte kjempe gjennom livet.

I den siste prøvelsen tas Jesus med på et høyt fjell og Satan ber han om å falle på kne og tilbe ham, mot å få makten over alle verdens riker. Jesus svarer på fristelsen, med de berømte ordene ”Vik fra meg Satan.” De samme ordene som Jesus sier til Simon Peter når han vil hindre Jesus i å gå sin egen død på korset i møte.

Jeg vil ikke gå inn på hva som faktisk skjedde, og om fortellingen om Jesu fristelse kan betraktes som en historisk hendelse. Men det som er klart er at Satan representerer en stemme i Jesus selv, en del av den kampen Jesus kjemper med seg selv, på veien til korset.

Satan representerer fristelsen til å gå utenom lidelsen, utenom korset. Han representerer den delen av Jesus som vil ta makten selv, og ikke følge Guds vilje. Det er gjennom å stå imot denne fristelsen at Jesus fullbyrder Guds frelsesplan.

Hva kan vi lære så av denne fortellingen? Jeg tror det viktigste vi kan lære er at fristelsen kommer når vi lider og er ensomme, når vi sulter og tørster, ikke bare fysisk, men også psykisk. Satan representerer da vår egen skygge, den stemmen som frister oss til å flykte fra vårt eget kors, vår egen lidelse, istedenfor å gå igjennom lidelsen.
Jesus svar til denne stemmen er ”Satan vik fram meg,” på samme måte kan vi stå imot fristelsen når den kommer forkledd som vårt eget speilbilde, lysende av suksess og makt. Men jeg tror at det er ennå viktigere å erkjenne at denne skyggesiden er en del av oss, en autentisk del av menneskelivet, en del som selv Jesus måtte kjempe med.

Bare når vi erkjenner at vi er bærere av en skygge, psykisk så vel som fysisk, så kan vi bli satt fri fra lengselen etter å flykte fra denne skyggen, og da mister den sin makt over oss. Når vi forholder oss til vår egen skygge med barmhjertighet og kjærlighet, så kan vi også møte andre mennesker med barmhjertighet og kjærlighet, til tross for at også de er bærer sin skygge.

Gjennom fasten vandrer vi sammen med Jesus mot hans kors, og der på Golgata, kommer menneskehetens kollektive skygge til syne, som den makt som nagler Jesus til et kors. Men i det Jesus strekker sine armer ut på korset, så omfavner han denne verdens ondskap, vår kollektive skygge, med en kjærlighet som setter fri, slik at vi kan få mot til å leve, og mot til å elske, i en verden av lys og skygge.
Ære være Fader og Sønnen og Den Hellige Ånd…